EN POLITIKOLLEGAS HISTORIE

 


 

 

Dagens blogginnlegg er skrevet av en kollega. Dette er en annen kollega enn de andre som tidligere har uttalt seg/vært omhandlet på bloggen. Dette innlegget forteller denne kollegaens historie. En historie som har flere likhetstrekk med historien som ligger til grunn for bloggen og Facebooksiden "Justismord i Norge."

Som jeg har sagt tidligere: Jeg har fått, og får stadig, svært mange tilbakemeldinger. Jeg vet derfor at det fins utallige historier der ute. Så den historien som fortelles her i dag er også en av mange. Dessverre.

Og til deg, kollega: Tusen takk for at du deler!

 

lillie

 

 

Hei.

 

Jeg er tidligere kollega som har fulgt med i dine blogginnlegg, og kjenner meg dessverre litt for godt igjen i historien som har ført til justismordet.

 

Jeg ser at det er flere lesere som stiller seg spørsmålet  - Er det virkelig mulig - kan det være tilfelle at vårt maktapparat nærmest har latt seg bruke i en barnefordelingssak på en slik måte som du har beskrevet?

 

Jeg er nå blitt pensjonist, men har lang erfaring innen etterforskning fra Oslo politidistrikt. For meg er det derfor ikke hyggelig å erkjenne, men - ja,  slikt du beskriver kan faktisk skje. Og det skjer. Det kan jeg si, for jeg har selv erfart det på kroppen. Det har skjedd meg. Din historie er derfor så lett å kjenne seg igjen i.

 

I mitt tilfelle var det dog ikke politiet som var den offentlige instansen som lot seg lokke med i spillet fra barnets mor. Tvert imot, jeg ble nærmest reddet av klartenkte kollegaer. Dette var også en sak som startet med et tilsynelatende ordinært samlivsbrudd med påfølgende barnefordeling. Imidlertid utviklet det seg mer og mer til det jeg vil kalle systematisk ondskap, der en helsearbeiders utenksomhet til slutt fikk fatale følger.

 

Min historie startet like etter at jeg var blitt far. Vi hadde planer om å bli en familie, men jeg skjønte at vi var for ulike og allerede da vår datter var et spebarn skilte vi lag. Da jeg informerte moren om min avgjørelse, uttalte hun at hun skulle sørge for at jeg aldri fikk være sammen med barnet. Et øyeblikkets frustrasjon og sinne tenkte jeg, slikt går over. Lite ante jeg hvor feil jeg da tok.

 

Kun uker etter startet det å komme anklager fra mor om at jeg vanskjødtet barnet. Påstander om mishandling og vold mot barnet,  samt at hun tydelig mente at barnet hadde angst når vår ettåring skulle til meg. For hver nye anklage som ble fremsatt valgte moren å holde datteren vår tilbake fra samvær - for å beskytte henne inntil ankalgene var ferdig gransket. Ingen anklager førte frem hos noen instans, men samværet ble minimalisert grunnet denne stadige beskyttertrangen mens anklagene ble gransket.

 

Det hele toppet seg da barnet var 3 år gammelt. Da fikk jeg en telefon fra min advokat om at nå var jeg blitt anmeldt for incest. Livet mitt raknet nesten. Jeg skjønte at en slik ankalge var det nærmest umulig å renvaske seg helt for. En viss usikkerhet ville det alltid hefte ved mitt navn - en mulig overgriper.

 

Jeg tror aldri morens mål var å få meg dømt. Til det var anmeldelsen for vag og upresis. Målet var nok heller å la det i all fremtid herske en tvil ved om jeg var en slik en.... Og selvsagt ble barnet skånet fra meg mens etterfosknignen pågikk.

 

Heldigvis for meg var det i mitt tilfellet både skarpskodde politietterforsker og vitner. Vitnene kunne fortelle at moren tre dager forut for anmeldelsen triumferende hadde fotalt dem at nå visste hun hvordan hun skulle knekke meg og frata meg alt samvær. Videre fortalte de politiet at samme dagen som hun hadde levert anmeldelsen  like triumferende hadde sagt at "Nå har jeg gjort det". Vitnene, som var morens venninner, kontaktet da politiet som etter bred etterforskning konkluderte med at morens anmeldeslse var en åpenbart falsk anmeldelse. Moren påklaget henleggelsen til Statsadvokaten da hun ønsket saken henlagt etter "bevisets stilling". Statsadvokaten fastholdt imidlertid at dette var en åpenbart falsk anklage, og politiet anbefalte meg å motanmelde henne for den alvorlige anklagen. Av hensyn til barnet valgte jeg imidlertid å droppe det, og håpet at moren nå skjønte at fokuset måtte være samarbeid og ikke nye anklager. Dette var trolig en tankevekker for moren, for ankalgene stoppet helt opp.

 

Her kunne historien ha stoppet. Barnet ble atter en gang gjenforent med meg, og vi hadde flere fine år og magne fine opplevelser sammen. Det kom ingen nye ankalger fra morens side, og alt var tilsynelatende fint.

 

Plutselig, for 3 år siden, smalt det på nytt. Uten at jeg ante noe hadde moren tatt kontakt med helsesøster på skolen, den eneste personen som tidligere hadde festet lit til morens ankalger. Sammen hadde de hatt en rekke samtaler med min datter uten at jeg ante noe. I samtalene ble det tegnet et stadig verre farsbilde. Til slutt kuliminerte dette i en to siders rapport fra helsesøsteren der huns beskrev meg som en svært dårlig far som det kunne være farglig for min datter å være sammen med. I fellesskap med moren sendte helsesøsteren rapporten til banrevernet der den klare anbefalingen om samværstopp fremkom. Til alt overmål - helsesøsteren hadde tross sin klare anbefaling ikke snakket et ord med meg.

 

Barnevernet kjøpte rapporten som et troverdighetsdokument - de hadde jo ingen grunn til å betvile en tilsynelatende uhildet og objektiv helsesøster.

 

Dermed ble kontakten med min datter på nytt brutt, og har vært det siden da. I dag er hun redd for meg, for det hun har hørt, og hun vil verken treffe meg eller ha noen som helst form for kontakt med meg.

 

Noen spør seg sikkert - er dette en korrekt fremstilling eller er dette en svært subjektiv fremstilling? Kan virkelig en faginsstans i Norge bidra til slikt? Vel, med god hjelp fra politikollega, advokat og lege som bisto meg ble det til Fylkesmannen sendt en 19 siders klage på helsesøsteren, og Fylkesmannen konkluderte med lovbrudd fra helsesøsteren side.

 

Vel og bra med en slik konkllusjon fra Fylkesmannen, men hva med min datter? Der har jeg en vanskelig kamp foran meg. Hennes virkelighetsoppfattelse er fortsatt sterkt preget av den angsten hun har blitt påført for meg. Farsbildet er traumatisert, og det er en lang vei å gå for å endre det. Jeg har rådført meg med psykologer, og konkludert med at barnet kan bli ytterligere skadet dersom det nå får vite hvilket spill det har blitt utsatt for. For et barn å måtte erkjenne at dets eneste trygge voksenperson ved ondskap har fjernet kontakten hennes med far, kan bli voldsomt å ta inn over seg. På bakgrunn av at hun i tillegg i dag er redd for meg, har jeg delvis innfunnet meg med at hun trenger modningstid før den viekelige virkeligheten kan bli gjort kjent for henne. Kanskje må hun bli voksen først.

 

Så ja, det finnes dessverre onde mennesker i landet. Mennesker som er villige til å gjøre slik som din samboer og jeg har blitt utsatt for. Det er derfor så ekstremt viktig at offentlige instanser som politi, fastleger, helsesøstre og andre myndighetspersoner er årvåkne og oppmerksomme  på at anmeldelser midt oppi en samværsvist kan være falske, og i stedet ha en skjulet agenda.

 

Jeg har selv som tidligere politimann møtt mødre som har kommet til politivakta sammen med barnet for å anmelde far. Når jeg da har fortalt at barnevernet ville bli informert om at mor hadde med seg barnet når far skulle anmeldes, var det plutselig ikke så viktig å anmelde likevel, og mor og barn forlot politivakta.

 

Lykke til i ditt videre arbeid! Jeg håper virkelig at at rettferdigheten seirer i din sak til slutt!

5 kommentarer

Kjell Gjerde

26.07.2017 kl.20:39

Jo dette er også gjenkjennbart fra mitt ståsted og opplevelser i livet. Det blir alt for mye å berette vår tragiske historie hvor alle mulige offentlige instanser som lot seg misbruke ble misbrukt gjennom 12 år av mor til mine barn. Tragisk nok medførte det at hun tok sitt eget liv få dager etter at barnevernet I Giske (hvor vi bor) konfronterte henne med noen av manipulasjonene i saken. For å ta det litt lenger så fjærnet barnevernet denne rapporten de hadde brukt et halvt år på, og svarte opp min mistillit med å akutt overta min yngste sønn på falske oppdiktede grunnlag. Saken deres gikk selvsagt rett gjennom både i Fylkesnemda og tingretten selv om "alle" involverte ga uttrykk for at de skjønte spillet de var utsatt for. Først etter ett år ga barnvernet seg motvillig etter en sakkyndig psykolog tilbakeviste alle deres bekymringer og anklager. Saken inneholder selvsagt flere intrikate detaljer, men jeg har rett og slett ikke helse til å sortere og legge den frem enda, men den kommer.

Anne

26.07.2017 kl.23:34

Akkurat det samme som har skjedd siden 2006-7 for min nåværende samboer.

Et eksempel for misbruk av barnevern og politi fra mor sin side. Sønn ba om å få være en natt til hos pappa i forbindelse med besøkshelgen (sønn da 13 år). Ringte sin mor og ba så pent om å få lov. Mor nektet og telefonsamtale avsluttes uten løsning. Ca 15-30 minutter senere ringte politiet og ba om at far måtte kjøre sønnen til mor, dersom han ville unngå at de kom å hentet han. Dette var jeg vitne til. En sjokkerende opplevelse og som jeg aldri hadde trodd om jeg selv ikke var tilstede. Tenk om politi og barnevern hadde kommet i sivil og snakket med gutten på 13 år for å høre hva han mente, så hadde de fått klar beskjed. Mor hadde altså lagt inn falsk bekymring til sin "venninnne" i BV som raskt ba politiet aksjonere. Slike situasjoner og falsk anmeldelse i 2008 som heldigvis fort ble avdekket som ingen sak av politiet, men hva hjelper det når mor bruker BV, leger og skole. http://maktarrogansemotbarnfedre.blogg.no/1485206506_politiet_kjr_ole_hjem.html

Marianne Skånland

27.07.2017 kl.12:29

Politifolk burde tenke videre. De er langt fra uskyldige i dagens situasjon i vårt samfunn. De er altfor vant til, gjennom sin opplæring og praksis, å stole uhemmet på at offentlige instansers aktører er kompetente og sannferdige. Slik fremgangsmåte fra f.eks en helsesøster som beskrives her, er standard fra alle mulige tilknyttet barnevernssystemet; det skjer hele tiden. Og politiet biter normalt på - det har kanskje vært fordi det her rammet en av deres egne at de var "klartenkte"?

Vi er i disse årene blant annet inne i en ny bølge av overgrepspåstander, antagelig like ille som på 1980/90-tallet. Bjugn-saken satte en bom for galskapen en stund; alle opphisserne ble redde og lå lavt, og en del av de flere dusin uskyldig dømte og fengslede har i ettertid fått en slags oppreisning, men ikke på grunnlag av noe oppgjør offentlige etater har foretatt med hele feltet. Aktørene som lever i den forvrengte forestillingsverden om barn og foreldre som preger hele "hjelpe"apparatet, har aldri gitt seg, og alle de gamle mytene og gale påstandeneoppfriskes igjen. Hvor mange av strømmen av overgrepspåstander som stadig kommer nå, skal vise seg senere å ha vært falske?

Jeg synes ikke synd på politiet. Det finnes mer enn nok skikkelig forskningslitteratur og verifiserbare opplysninger som viser noe helt annet enn de politisk korrekte forestillinger om hvem man hjelper og hvem man skader. De får begynne å lese noe annet enn de blir indoktrinert med i sin utdannelse og gjennom media. For å få samfunnet på en ihvertfall rettERE kjøl, kan jo den enkelte begynne med å nekte å bistå barnevernet, som lydige, godtroende "barnebeskyttere", hver gang barn/ungdom flykter fra en barnevernsinstitusjon eller et fosterhjem og søker tilflukt hjemme hos sin familie. De blir hentet tilbake med makt av politiet til en meningsløs tilværelse i barnevernets tvang. Hvem tror man er en fare for disse barna? Kan den enkelte fornuftige politimann/-kvinne ikke gjøre noe? Jo da, ordrenekt er tilrådelig, hvis de overordnede er for redde til å beordre til å avstå fra alle disse aksjonene som identifiserer et totalitært samfunn.

Cathrine Aurora Woldstad

27.07.2017 kl.18:30

Skremmende lesing og dessverre ikke unikt. Veldig mange mødre og noen fedre bedriver samværssabotasje og fremmer falske anklager i kampen om barnet eller for å straffe den andre forelderen. Det er mange likhetstrekk i disse historiene. Jeg vil anbefale alle å lese den nylig utgitte boken til Camilla Pettersen, Samværssabotasje. Følg også med på Barns rett til 2 foreldre på Facebook.

Til faren som har sendt inn opplevelsen sin. Jeg har all sympati og medfølelse med deg og datteren din for det dere har vært utsatt for. Jeg håper inderlig at datteren din en dag får sannheten og at hun vil takle å høre den, og at dere finner tilbake til hverandre. Den dagen er jeg redd mor vil miste datteren sin. Takk for at du delte ❤️

kyrre fjeldvik

29.07.2017 kl.10:42

En kort kommentar vedrørende Spesialenheten. Jeg har selv anmodet enheten om etterforskning av Telemark politidistrikt etter et drap. Link:

https://www.ta.no/grenland/ville-henlegge-etterforskning/s/1-111-3200796

Til tross for alvorligheten i saken, ble den henlagt uten etterforskning. Som mangeårig,tidligere pressemann, med god kjennskap til enhetens arbeid, hadde jeg forsikret meg mot dette ved å involvere en riksavis allerede da henvendelsen ti Spesialenheten ble sendt. Kanskje var det avisens interesse for saken, som førte til at saken ble gjenopptatt, og førte til den første dommen mot politidistriktet. De ble dømt for grov uforstand.

Spesialenhetens holdning til anmeldelser bør etter men mening granskes nøye. Skal enheten ha troverdighet, er det viktig at saker ikke henlegges der det er åpenbart at urett er begått.

Samlivsbrudd med påfølgende anmeldelser er et særlig sårbart område, som berører mennesker i en livskrise. Særlig fedre opplever at de ikke blir trodd noe sted, og ressursene til å påklage politiets behandling av dem, blir borte i krisen som rammer når barna blir fjernet fra mannens liv. Falske anmeldelser får ingen konsekvens, og fedre som rammes av dette, betraktes som kverulanter. Det at de protesterer mot det som rammer dem, gjør at de de i enda større grad risikerer å tape sin kamp.

Lill-Karine Nielsen er ressurssterk, hun er selv i politiet, men hun rammes likevel av å ikke bli tatt på alvor, og blir straffet for sin varsling. I hennes sak kan det synes som om det er for sterke tråder mellom politiledere og spesialenhetsmedarbeidere,

Det kan verken politiet eller spesialenheten leve med.

Skriv en ny kommentar

Lill-Karine Nielsen

Lill-Karine Nielsen

43, Oslo

Jeg har arbeidet som politi i Oslo i ca. 16 år. Denne bloggen handler om falske anmeldelser, hårreisende politietterforskning, varsling og justismord. Mitt liv de siste 2,5 årene, mer eller mindre oppsummert gjennom ett innlegg hver dag.

Kategorier

Arkiv

hits