hits

Punkt for punkt....

 


 

 

 

Det har skjedd mye i saken de siste dagene. Og mer skal komme. Det er viktig å ha kontroll på hele prosessen, og både for eget og andres vedkommende følger nå en oversikt over hva som har skjedd så langt. Punkt for punkt. Jeg får stadig spørsmål om hva som skjedde når og hvem som gjorde hva. Og det er ikke rart, med tanke på alt som har foregått. Denne oversikten vil forhåpentligvis gi svar.

1) Mai 2014: Den famøse anmeldelsen inngis. Den med alle de uriktige påstandene. Majorstuen politistasjon igangsetter den famøse etterforskkningen. Og den går sin veldig skjeve gang, helt utenom alle de regler og rutiner som egentlig skal følges. Politiet uleverer dokumenter til den ene parten i saken, som vedkommende gir videre til sentrale vitner slik at disse kan pugge den uriktige informasjonen før de selv avhøres av politiet. Den nevnte parten avhøres aldri, og vedkommendes påstander blir derfor aldri kontrollert.

2) Sommeren/Høsten 2014: Undertegnede blir sammen med vedkommende som er falskt anmeldt. Plutselig kommer det altså en erfaren politi inn fra sidelinjen. På den tiden er jeg for en periode ute av politietaten, i ferd med å fullføre en annen utdanning ved HIOA.

3) Årsskiftet 2014/2015: Jeg søker meg tilbake til politietaten, og er på jobbintervju på Grønland politistasjon (familievold) og på Majorstuen politistasjon (forebyggende, hvor jeg tidligere var ansatt i flere år). Under mitt jobbintervju på Majorstuen deltar av en eller annen grunn (som jeg nå i ettertid forstår veldig godt) den etterforskningslederen som har ansvar for den saken som alt dette dreier seg om. Selv om hun altså er ansatt på en annen avdeling enn der jeg søkte jobb. Og under intervjuet stiller hun spørsmål med et tydelig mål om å sverte meg, som kjæresten til den mannen som blir etterforsket. Helt sikkert for å sørge for at jeg ikke får jobben. Husk hvor ugunstig det vil være å ha meg tilbake i etaten, med tanke på alt grums som er under oppseiling.

4) Samme dag, etter at intervjuet på Majorstuen er avsluttet (og jeg tenker at DER kan jeg ihvertfall ikke jobbe) ringer lederen ved Grønland politistasjon og mer eller mindre bønnfaller meg om å begynne der så snart som mulig. Jeg får tilbud, og etterhvert skriftlig lovnad, om å bli administrativt tilsatt og innstilt som nr. 1 til fast stilling. Jeg begynner der ca. en uke senere, og allerede første dag på jobb får jeg beskjed om at den ovenfor nevnte etterforskningslederen allerede har oppsøkt politihuset på Grønland og snakket om meg, om den aktuelle saken og om mitt forhold til han som er anmeldt. Enda et forsøk på å hindre min tilbakekomst til politiet, selvsagt. 

5) Etter rådføring med advokat, blir vi anbefalt å melde taushetsbruddet til Spesialenheten. Det blir gjort, og det faller ikke i god jord hos ledelsen på Grønland. Først får jeg kjeft, litt sånn uformelt. Deretter blir det litt mer formelt, og jeg innkalles til møte med nærmeste leder og lederen over der igjen. Og det er da jeg får beskjed om at jeg blir ansett som uegnet til å arbeide i politiet og at jeg likevel ikke vil bli innstilt til den stillingen jeg allerede hadde begynt å arbeide i. Jeg ber om begrunnelse for påstander og avgjørelse, men ledelsen nekter å gi meg en. Jeg ber om referat fra møtet, men ledelsen nekter å skrive et. Mitt navn blir fjernet fra innstillingslisten, de andre rykker et hakk opp, og listen blir sendt til ansettelsesrådet. Jeg klager på dette, og innstillingen returneres til Grønland. Og da kommer politiledelsen opp med en etterkonstruert forklaring om at det hele dreier seg om mangel på penger. Og jeg får beskjed om å innlevere tjenestebeviset. Og jeg står uten inntekt.

6) Våren/Sommeren 2015: Jeg engasjerer advokat, og sammen sloss vi for at jeg skal få tilbake ansettelsesforholdet mitt i Oslo politidistrikt. Og etter flere måneder lykkes vi. Jeg får til slutt beskjed om å innfinne meg på familievoldsavsnittet på Stovner politistasjon (hvor jeg er ansatt den dag i dag).

7) Høsten 2015: Dom i Oslo tingrett, basert på uriktige påstander og Majorstuen politistasjons svært kritikkverdige etterforskning. Og politi/påtalemyndighet bruker opplysninger som de selv vet er feil, for å knuse min samboers troverdighet. 

8) Høsten 2016: Min samboer anmelder de politiansatte som var involvert i etterforskningen, til Spesialenheten.

9) Høsten 2016: Dom i lagmannsretten. Basert på de samme uriktige påstandene og den samme hårreisende politietterforskningen. Og i tidsrommet mellom behandlingen i tingretten og behandlingen i lagmannsretten nekter politiet å gjennomføre noen av de etterforskningsskrittene som blir begjært fra denne siden. Etterforskningsskritt som ville vist at sannheten lå et helt annet sted enn der politiet ønsket at den skulle være.  

10) Oktober 2016: Jeg inngir et formelt varsel basert på det jeg vet om etterforskningen på Majorstuen. Det blir veldig stille fra Oslo politidistrikts ledelse, og jeg må selv finne ut hvor varselet har blitt av. Jeg får beskjed om at det er sendt til gransking, men det viser seg at det er sendt til eksternt firma for å finne ut om mitt varsel i det hele tatt kan karakteriseres som et varsel. Oslo politidistrik er neppe glad for at granskingsfirmaets svar på spørsmålet er JA. Og så blir det stille igjen.

11) Januar 2017: Jeg står frem i Dagbladet. Og da blir det mer fart i sakene. Jeg blir kalt inn til møte hos ledelsen i Oslo politidistrikt. Jeg har selvfølgelig med meg John Christian Elden. Og da får vi beskjed om at ledelsen har "besluttet" å sende hele varselet til ekstern gransking hos PwC. Det blir gjort. Jeg forklarer meg for granskerne. Og så tar det veldig lang tid før de aktuelle politiansatte gjør det samme.

12) Juli 2017: Min samboer må starte soningen av den uriktige dommen, til tross for at granskingen av etterforskningen ikke engang er ferdig. Jeg har ikke noe annet valg enn å kjøre en uskyldig dømt mann til fengselet. 

13) August 2017: PwCs granskingsrapport er klar. Og vi får vite, ad omveier, at den er sendt til ledelsen i Oslo politidistrikt. Og av sikre kilder får vi vite at rapporten knuser Majorstuen politistasjons etterforskning. At det er begått brudd på lovbestemmelser, at de som har foretatt etterforskningen ikke er kvalifisert til det og at nødvendig kvalitetssikring ikke er foretatt. Blant annet. Og vi får vite at personer i Oslo politidistrikts toppledelse instruerer hverandre i å sørge for at Nielsen (jeg), Elden og pressen ikke får innsyn i rapporten. Omtrent samtidig henlegger Spesialenheten saken mot de ansatte ved Majorstuen politistasjon (se punkt 8), UTEN å etterforske den. "Ingen rimelig grunn til å etterforske", påstås det. Elden påklager avgjørelsen til Riksadvokaten. 

14) September 2017: Pressen får tak i rapporten, og publiserer artikler som beskriver sannheten om politiets etterforskning. Så da blir rapportens innhold kjent likevel, mot politiledelsens ønske. 

15) Denne uken: Riksadvokaten tar advokat Eldens klage til følge og beordrer Spesialenheten til å etterforske de politiansatte som har vært involvert i prosessen.

 

Og her er vi nå. Og det er bare å vente på fortsettelsen. Den kommer.

 

lillie

  

 

 

 

 

 

 

 

FARSDAG


 

 

 

På søndag var det farsdag. En hedersdag for fedre. For en del fedre, og for en del barn, var det imidlertid en sorgens dag. Og sorgen kan ha flere årsaker. Og en av årsakene heter mor.

For som vi nå har hørt om, lest om, skrevet om og vet, fins det mødre der ute som ikke fortjener særlig heder. Mødre som ihvertfall bør utestenges fra morsdagen, for å si det sånn.

Vi vet at det fins mange mødre som er villige til å gå svært langt for sine barn. Selvsagt vet vi det. Men det viser seg altså at det også fins mødre som er villige til å gå milevis i arbeidet med å ødelegge de skapningene de selv har bragt inn i denne verden. For det er jo det de gjør. Ødelegger sine egne barn. Når de river fedrene vekk fra barnas tilværelse. Gjennom å sabotere barnas samvær med sin far. Og dermed frarøve barna dyrebar tid med den ene forelderen. Gjennom å fortelle barna, og andre personer, løgner om far, og dermed ødelegge tillitsforholdet som er så avgjørende for barnas helse og utvikling. Gjennom å misbruke barnevern og andre offentlige instanser i sin klappjakt. Gjennom å anmelde far falskt til politiet.

Samtidig som dette skrives kjemper fedre i Norge for retten til å være fedre. De kjemper for retten til å ivareta sine egne barn. De kjemper for sine barns rett til å ha pappa i livet sitt. Samtidig som jeg skriver dette kjemper fedre også i retten. Mot falske anklager. Jeg fikk melding fra en av disse fedrene senest i går kveld.

Og hvorfor det ikke er enda mer fokus på denne problematikken enn det som er tilfellet, har jeg fremdeles veldig vanskelig for å forstå. Hva er greia med at dette ikke skal settes skikkelig på agendaen, egentlig? Gi meg EN god grunn til det, s´il vous plait.

Og ikke kom trekkende med påstanden om at de reelle sakene ikke blir avdekket hvis vi setter søkelys på dette problemområdet; at mennesker med reelle hjelpebehov ikke kommer til å søke bistand fra de instansene som fins hvis vi avslører de som misbruker de samme instansene.

Ikke påstå at det handler om barnas beste, heller. Ikke i denne sammenhengen. Ikke prøv å få meg til å tro at det er til barnas beste å ikke forebygge at mor bruker dem i sitt skitne spill mot far. 

Jeg vil heller ikke høre noe vrøvl om at det er et ubehagelig og touchy felt å ta tak i. Det er mye mer ubehagelig å la denne "praksisen" skure og gå. Det kan jeg gjerne underskrive på.

Denne skremmende og høyst reelle problemstillingen må opp og fram i lyset. Det er den eneste gode og forsvarlige løsningen. Spørsmålet er hvordan vi skal gjøre det. 

Demonstrasjon?

Underskriftskampanje?

Fakkeltog?

 

lillie

 

(Ja, det fins sikkert fedre som spiller tilsvarende skittent spill mot mødre. Og det er like ille. Selvsagt!)

 

 

 

 

DET STORE UBEHAGET

 


 

 

Denne saken har avdekket mange ubehageligheter. Og til sammen utgjør alle ubehagelighetene et STORT ubehag. Jeg kjenner på det hver dag. Nesten hele tiden. Jeg tror mange kjenner på det. Både de som er direkte involvert i prosessen, og mennesker som stadig blir kjent med den gjennom blogg, avisoppslag og facebookside.

Og i ubehaget ligger både problemet og løsningen. Tror jeg.

Det er ubehagelig at det fins mennesker som er villige til å misbruke og utnytte våre felles systemer. Det er ubehagelig at det fins mødre og fedre som bruker barna som brikker i sitt spill for ramme den andre parten. Det er ubehagelig at politiarbeid i dette landet ikke nødvendigvis utføres på en objektiv og etterrettelig måte. Det er ubehagelig at alt kan kjøpes for penger; f.eks. dokumenter med innhold som ikke stemmer med virkeligheten. Det er ubehagelig at arbeidstakere som sier ifra om kritikkverdige og straffbare forhold blir ansett som illojale og forsøkes fjernet fra bedriften. Det er ubehagelig at mennesker tiltales for handlinger de ikke har begått. Det er ubehagelig at mennesker dømmes for handlinger de ikke har begått. Det er ubehagelig at mennesker soner for handlinger de ikke har begått.

Alt dette er ubehagelig. Og listen med eksempler kan gjøres enda lenger. Og like fullt være svært relevant. Dessverre.

Det STORE ubehaget ligger i at vi ikke kan stole på de systemene som er satt til å tjene hver og en av oss. Systemer med svært mye makt. Systemer som utgjør grunnstrukturen i det norske samfunnet. Systemer som skal støtte og hjelpe oss, som skal korrigere og justere til den enkeltes og til helhetens beste. Systemene som skal kjennetegne vårt samfunn som sivilisert. Vi kan ikke stole på at de opptrer korrekt. Og vi kan ikke stole på at de vil oss vel. Denne saken viser det. Med all tydelighet.

Og tydeligst vises dette når (system)feilene blir avdekket. For hva skjer da? Jo, da starter tildekkingen av feilene. Kritikkverdige handlinger dekkes til ved bruk av enda flere kritikkverdige handlinger. Uretten opprettholdes. Og de med makt og myndighet bryr seg bare om akkurat det. Makten og myndigheten. Til å bestemme. Bestemme at rett ikke skal være rett. Men at uretten skal få regjere.

Fordi det er ubehagelig å innrømme at man har gjort feil. Fordi det er ubehagelig å måtte erkjenne at det systemet man er satt til å tjene ikke fungerer etter hensikten. Fordi det er ubehagelig å måtte innse at det fins andre mennesker som passer mye bedre i den rollen og stillingen man innehar. Fordi det er ubehagelig å måtte stå frem i pressen og redegjøre for sannheten. Fordi det er ubehagelig å bli avkrevd å ta ansvar. Fordi det er ubehagelig å bli konfrontert med spørsmålet om man bør ta sin hatt og gå.

Løsningen tror jeg ligger i å spørre seg hva som er mest - og minst ubehagelig. Og være ærlig med seg selv når man kjenner på følelsen. Til alle som vet at urett har blitt begått, og som lenge har hatt mulighet til å reagere men som ikke gjør det: Hva er mest og minst ubehagelig? At dere, ved deres unnlatenhet opprettholder uretten? At dere, ved å ikke foreta dere noe, er lojale mot en ledelse som arbeider for å tildekke sannheten? At dere, gjennom å ikke reagere, arbeider på tvers av alt det som systemet er ment å representere? Å vite at dere kunne ha gjort noe, men ikke gjør det? Å vite at dere burde ha gjort noe, men ikke gjør det? Å prøve å lure seg selv ved å si "det er ikke mitt ansvar", men å innerst inne vite at det er nettopp det?

Når det gjelder denne saken, forsvinner den aldri. Det eneste man kan justere er måten man forholder seg til den på. En ubehagelig sannhet for enkelte.

 

lillie

 

   

    

JA OG NEI

 


 

 

Dette innlegget er ikke det jeg opprinnelig hadde tenkt til å poste. Det første krever mer bearbeiding.

Ihvertfall:

Det er så mye i denne prosessen jeg ikke forstår. Eller; jeg forstår jo mye mer nå enn jeg gjorde til å begynne med. Men jeg har fremdeles store vanskeligheter med å forstå hvordan alt dette kan være mulig. Jeg ser på mange måte sammenhengene og hvilke mekanismer som virker. Men det er, uansett hvor mye vi vrir og vrenger på det, et faktum at prosessen består av enkeltpersoners avgjørelser. Og disse personene har hatt mange muligheter til å handle annerledes enn de faktisk har gjort (og stadig gjør). Jeg er klar over at de virker innenfor et system. Og at systemer "er kjent for" å påvirke de personene som utgjør det. Men vi kommer jo ikke unna at disse personene har handlet, og stadig handler, på tvers av de normer og regler som dette systemet er ment å virke innenfor.

Og jeg er jo også en del av dette systemet. Og jeg handler ikke på samme måte som de andre involverte i denne prosessen. Og jeg våger å påstå at det ikke bunner i det faktum at jeg også har personlige interesser i saken. Jeg vet med meg selv at jeg ville ha reagert uansett hvem denne saken hadde rammet. Og jeg har reagert tidligere også, for å si det sånn.

Jeg er et JA - menneske. Kanskje det har noe å si? Jeg liker å se mulighetene framfor begrensningene. Jeg er fan av refleksjon og vidsyn. Og ikke så innmari glad i nei - ordet og sneversynthet. Jeg tenker at en sak har mange sider. Det fins flere løsninger på en utfordring. Og mulighetene er stort sett mange.

Og når jeg tenker på prosessen så langt, har det vært mye NEI. Fra de andre.

NEI, du får ikke denne jobben likevel. Selv om vi har lovet deg den.

NEI, du er ikke egnet til å jobbe i politiet. Selv om du har jobbet i politiet i 15 år.

NEI, vi ønsker ikke å behandle varslingen din etter gjeldende retningslinjer, selv om du har sendt varslingen i den formelle varslingskanalen slik det er påkrevet.

NEI, vi ønsker ikke å gi deg innsyn i granskingsrapporten, selv om den bygger på din egen varsling.

NEI, vi ønsker ikke å foreta oss noe som helst, til tross for at granskingsrapporten konkluderer med alvorlige feil fra politiets side.

NEI, NEI, NEI, NEI, NEI.......

Så det ligger kanskje noe der, JA.

En liten fundering, på en mandag.

Kommer jeg sterkere tilbake med mer konkret info?

JAAAAA!!!

 

 

lillie 

 

 

 

  

 

 

 

HVA SKJER?

 

 


 

 

Jeg er her fremdeles!

Det har vært stille på bloggfronten en stund. Det betyr imidlertid ikke at jeg har ligget på latsiden.

Det jobbes og jobbes herfra. Det ringes og skrives, mailes og tekstes. Min kontaktflate for tiden utgjøres i stor grad av journalister og advokater. Jeg går fremdeles på jobb i Oslo politidistrikt hver dag. Jeg avhører fornærmede, vitner og mistenkte. Og gjør dem kjent med deres rettigheter og plikter. F.eks. at de ikke har plikt til å forklare seg for politiet. Og at det er straffbart å forklare seg bevisst uriktig.....

Siden sist har jeg blitt anmeldt til Spesialenheten for politisaker. Det vil si; Siden sist har jeg fått VITE at jeg ble anmeldt i fjor. Og jeg har fått vite at jeg har blitt etterforsket i nesten ett år. Fordi en person har påstått at jeg, i egenskap av å være politi, har hentet ut opplysninger fra den saken som denne bloggen baserer seg på. En påstand tatt ut av løse lufta (igjen), og selvsagt helt uriktig. Saken mot meg er selvfølgelig henlagt som intet straffbart forhold, MEN kan Politiet AS snart stoppe disse 2 menneskene som nå til fulle har bevist at de misbruker systemet i mer eller mindre tapre forsøk på å ødelegge tilværelsen for andre?!?

Og hvor er politiet, egentlig? Og hvor er statsadvokaten? Det siste jeg hørte var at de høye herrer (og kvinner) ikke var på kontorene sine. De var visst akkurat enten på vei ut døra, eller de har vært borte en stund. Og kommer til å være utilgjengelige en periode fremover. De har kanskje ferie til gode...?

Det er på sin plass å minne  om hovedtrekkene i prosessen, så langt. Mest til hjelp for dem, som i kraft av sine (høye) stillinger har et ansvar i denne saken. Og som får betalt for å inneha det ansvaret. Det kan nemlig virke som de har glemt hva som forventes og kreves av dem, rent jobbmessig. Og jeg er selvsagt på tilbudssiden når det gjelder å friske opp hukommelsen deres.

La meg begynne med å sitere advokat Elden, fra intervjuet med Tv2 Nyhetskanalen 27. september.

"I utgangspunktet så var det en vanlig skilsmissesituasjon mellom et ektepar som hadde et barn, og da skjer det som ofte skjer, at det kommer opp påstander om vold i forhold, i dette tilfellet mot barnet. Så blir det inngitt en anmeldelse fra mor sin side, og deretter gikk alt galt. For det som skjedde så var at den anmeldelsen ble delt ut igjen slik at den ble vist både til barnet, og en venninne ble orientert om innholdet før de ga forklaring til politiet. Og på den måten så er det jo spørsmål om svekket bevisverdi av disse dokumentene, og eventuelt uriktige forklaringer fordi at politiet har vært sneversynt. De har altså ikke villet se utover hypotesen om at han som var mistenkt var skyldig."

Når det gjelder dette vil jeg kommentere følgende, kjære leser: Det er et faktum at alle som inngir en anmeldelse til politiet gjøres kjent med at det er straffbart å forklare seg bevisst uriktig. Det er også en realitet at en av hypotesene politiet skal arbeide ut ifra i etterforskningen er mulig falsk anmeldelse fra den ene part i forbindelse med samlivsbrudd/barnefordeling/økonomisk motiv. Det føles nesten tullete å måtte presisere dette. Fordi det er så selvsagt. Fordi alle vet at slike anmeldelser er et våpen som benyttes av en del mennesker i nettopp slike sammenhenger. Og fordi jeg vet at politiansatte i hele landet, meg selv inkludert, tar denne hypotesen i betraktning i sitt daglige etterforskningsarbeid. Men så viser det seg altså at det kan glippe så innmari. Og da er det helt nødvendig å nevne dette likevel. Det virker også som de med ansvar ikke har klart for seg disse grunnleggende "tingene" innen etterforskning (og rettssikkerhet). Dermed blir det jo dobbelt viktig å skrive om det her. Igjen og igjen og igjen, om nødvendig.

Elden fortsetter:

"Hvis man går litt tilbake til Monika - saken i Bergen, så fikk jo Schaeffer ros fordi at han sa fra om en etterforskning som hadde medført en henleggelse. Her sier hun ifra om en etterforskning som har medført det som er verre, nemlig en mulig uriktig domfellelse. Og da blir man frosset litt ut, man blir uglesett, man får ikke støtte fra overordnede. Og under tvil, som politiet kalte det så blir saken sett på som en varslersak, og det har jo da nå PwC satt på plass."

Poenget er at både Schaeffer og jeg er varslere. Han har fått velfortjent "heder og ære" (fra noen hold). Når det gjelder meg er det et faktum at Oslo politidistrikts ledelse innledningsvis jobbet hardt for at mitt varsel ikke skulle betraktes som et varsel i det hele tatt. Og det til tross for at jeg fulgte alle retningslinjer og sendte varselet i det såkalt formelle varslingssporet som gjelder for politiansatte. Det ble helt stille. Og etter et par måneder måtte jeg selv stille spørsmålet "Hva skjer med det varselet jeg faktisk har sendt inn?" Og da fikk jeg til svar at det var sendt til ekstern gransking. Og da jeg spurte hvor varselet var sendt, fikk jeg til svar at de trodde det var sendt til PwC. Og nå er det jo sånn at jeg har evnen til å undersøke opplysninger, faktisk. Så da undersøkte jeg akkurat dette. Om det stemte at varselet var sendt til gransking hos PwC. Og da viste det seg at varselet var sendt til PwC for at man skulle finne ut om varselet var et varsel... DET var det PwC skulle granske den gangen. Og skuffelsen hos Oslo politidistrikts ledelse var nok til å ta og føle på da svaret fra PwC kom; JA, Nielsens varsel er å betrakte som et varsel. (Selvsagt er det det...)

Og så begynte prosessen med å få ledelsen i Oslo politidistrikt til å ta varselet på alvor. Og etter lang og hard kamp og flere avisoppslag hadde ikke ledelsen noe annet valg enn å sende varselet til gransking. Igjen. Og nok en gang ble varselet sendt til PwC. Og denne gangen var det selve innholdet i varselet som skulle granskes.

Og etter mye frem og tilbake og trenering og styr kom PwC - rapporten. Med slakt av politiets etterforskning. Og Nielsen fikk rett. Igjen. 

Og ledelsen i Oslo politidistrikt fortsatte med uredelighetene:

Elden:   

"Ja nå har vi fortsatt ikke fått rapporten formelt, jeg har bare fått lest opp deler av den fra en journalist. Det sier jo egentlig ganske mye det også. Jeg har også fått lest opp deler av en e - postutveksling i politiet som sier at det er viktig at rapporten ikke når forsvareren, for eksempel. Og det er jo ganske spesiell tilnærming og påkaller kanskje en ny varslersak."

Hva skal man si til sånt.....!?!

Elden:

"Men ihvertfall, innholdet i den, det er klart det er viktig, det er spørsmål om en sak skal gjenopptas eller ikke, og underkastes ny behandling i rettssystemet der man får alle opplysninger på plass."

"Når man ser hvordan den dommen ble til, og ser hvordan politiet har gått frem og ikke etterforsket saken så vil det gi grunnlag for en ny behandling."

Så nå kan vi altså fastslå følgende:

Granskere i det som er verdens største nettverk av revisorer, advokater og rådgivere har fastslått det Nielsen har hevdet hele tiden; At etterforskningen som ligger til grunn for denne saken er under enhver kritikk. Den nevnte etterforskningen har fått svært alvorlige konsekvenser for særlig en person. Det gir ledelsen i Oslo politidistrikt fullstendig blaffen i.

"På jobb for en trygg hovedstad." Det er Oslo politidistrikts visjon. Eeeeehhh...... Visjon? Eller fiksjon...? 

Kampen fortsetter, kjære leser. Og fortsettelse følger, selvsagt. Det som har foregått, og stadig foregår, i denne saken, både fra den ene og den andre og Noen og enhver, kan aldri bli ugjort. Det er lenge siden jeg forsto at både motpart 1 og motpart 2 prøvde seg på en utmattelsestaktikk. Lurer på når de skal forstå at den ikke funker.

 

lillie 

 

 

  

STATUS

Jeg regner med at du har fått med deg at PwC - rapporten er klar. Vi har ventet så lenge. Men den som venter på noe godt....

Det vil si. Godt er feil ord. Tragisk er riktigere.

Fordi det som står i rapporten er virkelig ikke hyggelig lesning. En ting er at det jeg har sagt hele tiden bekreftes. Det er fint. Men det er et faktum at den etterforskningen som har blitt foretatt i denne saken er helt borti natta.

PwC skriver blant annet at etterforskeren ikke har hatt forutsetninger til å foreta de nødvendige kvalitetsvurderingene. Og at politiadvokaten heller ikke har foretatt kvalitetsvurderingene.

Og da er det egentlig bare å si takk og farvel. Fordi det er det samme som å si at etterforskningen like gjerne kunne vært foretatt av en snekker. Og ikke et vondt ord om snekkere. Men du skjønner hva jeg mener. Når man setter ikke - kvalifisert personell i sving til å gjøre en jobb sier det seg selv at resultatet ikke kan bli tilfredsstillende. Man ber ikke en hudlege foreta en hjerteoperasjon. Ikke hvis man ønsker overlevelse som resultat, ihvertfall.

Jeg skrev at rapporten ikke er hyggelig lesning. Men jeg har ikke lest den, altså. For jeg har den ikke. Ledelsen i Oslo politidistrikt er nemlig ikke så lysten på å gi den til meg. Eller til min advokat. Eller til advokaten til vedkommende som er utsatt for dette justismordet. Hvis du ikke har lyttet til det advokat Elden sier i videoen som er publisert på Facebooksiden "Justismord i Norge", råder jeg det til å gjøre det. Lytt særlig til det han sier om Oslo politidistrikts håndtering av rapporten så langt.....

Men pressen har altså fått tak i rapporten. Både Dagbladet, Aftenposten og NRK. Og takk og lov for det! Tenk deg hvis det ikke hadde vært tilfellet. Da hadde vi ikke visst hva som sto i den. Eller, jeg har visst det hele tiden, i og med at jeg hele tiden har visst at jeg har hatt rett. Men sånn helt offisielt hadde vi jo ikke visst det. Og med alt det merkelige som til nå har foregått i denne prosessen, er jeg jammen ikke sikker på at rapporten hadde sett helt "riktig" ut hvis det var ledelsen i Oslo politidistrikt som skulle håndtere publiseringen av innholdet sånn helt på egenhånd......

Så hva skjer videre? Det er jammen ikke godt å si. Jeg har ihvertfall forstått såpass som at ledelsen i OPD ikke er særlig fornøyd med rapportens innhold. Og det forstår jeg jo godt. Det er aldri moro å måtte innrømme at man ikke har gjort jobben skikkelig. At man har sviktet på alle punkter. Både når det gjelder etterforskningen og behandlingen av varslingen og varsleren i denne saken.

Men så handler ikke dette om moro heller. Dette er dønn alvorlig. Fordi Oslo politidistrikts opptreden har skapt enorme konsekvenser for enkeltpersoner. Og det er fremdeles et faktum at de personene som faktisk har begått de straffbare handlingene i denne saken, er frie fugler.

Og vi kan da ikke ha det sånn, folkens?

Nei, vi kan ikke det.

Status kan endre seg. Status må endre seg. Status kommer til å endre seg.

 

lillie

 

 

 

 

PwC-rapporten

 

 

 



LES DAGBLADET I DAG!

Fyldig blogginnlegg kommer senere.

 

 

lillie

FOREDRAG

 

 

 


 

På jobb i dag var jeg på foredrag. Holdt av 2 dyktige politidamer. Det heter sikkert polititjenestemenn. Men de er damer.

Og foredraget handlet om etterforskning. Så det passet jo bra.

Damene understreket blant annet viktigheten av å:

  • etterforske ut ifra ulike hypoteser
  • ta høyde for at det som påstås av den ene eller andre parten ikke nødvendigvis er sant
  • kontrollere alle opplysninger
  • samle inn så mye informasjon som mulig
  • stille spørsmål til alle involverte
  • huske at det er BEVIS som teller
  • etterforske også det som taler FOR den mistenkte
  • være nøyaktig og etterrettelig i alt sitt arbeid

 

Og så kan jo du, kjære leser, holde disse punktene opp mot det du vet om "min" sak. Hvordan synes du den scorer på sjekklisten....?

Jeg holder gjerne foredrag om DENNE saken, etterhvert. Både for politiansatte og andre. Tror nok mange vil finne det interessant, for å si det sånn.

Og hvis du lurer på hva jeg har hørt fra Oslo politidistrikt i forhold til PwC - rapporten, er svaret ..................... ingenting.

 

lillie

 

 

HVA GJØR OSLO POLITIDISTRIKT NÅ?

 


 

 

 

Som jeg har informert om på Facebooksiden: PwC - rapporten er skrevet, og den er oversendt til ledelsen i Oslo politidistrikt. Ledelsen har nå hatt rapporten i 4 dager, og foreløpig er det helt stille derfra.

Jeg har altså foreløpig ikke fåttt innsyn.

MEN:

Forutsatt at man kan ha tillit til PwC, noe jeg faktisk tar for gitt, så vet jeg jo hva som står i rapporten. Jeg vet jo det. Fordi det jeg har varslet om bygger på fakta. Som er underbygget med store mengder skriftlig dokumentasjon. Og all denne dokumentasjonen har PwC nå sittet med i flere måneder.

Så PwC ser jo at det jeg har varslet om stemmer.

Og derfor står det følgende i rapporten:

Under etterforskningen av den aktuelle saken har Oslo politidistrikt sittet med store mengder dokumentasjon på at det Noen påstår i anmeldelsen, ikke stemmer. Uten at Oslo politidistrikt har foretatt seg noe ift. dette. Noen ble aldri avhørt av Majorstuen politistasjon, så Noen ble aldri konfrontert med opplysningene. Noen ble heller aldri bedt om å underbygge sine påstander i anmeldelsen. 

I rapporten står det også at:

Dokumentasjon, levert til politiet av Noens eks, er borte fra sakskomplekset. Og det til tross for at politiet, pr. mail, har påstått at dokumentasjonen er registrert i saken.

Og så står det at:

Det kan dokumenteres at Noens eks aldri befant seg der Noen påsto, da Noen ringte politiets nødnummer slik at politiet rykket ut. Det står også at Oslo politidistrikt ikke har foretatt seg noe ift. denne opplysningen. 

I rapporten står det i tillegg at:

Politidokumenter er utlevert til Noen og at Noen har levert disse (og andre viktige dokumenter) til vitner slik at vitnene har pugget disse før de selv ble politiavhørt. Og det står at politiet, i løpet av etterforskningen, fant dette uproblematisk ift. bevisverdi. 

Og det står at:

Motstridende opplysninger i saken aldri ble kryssjekket i løpet av etterforskningen.

Ikke minst står det at:

Oslo politidistrikt, i denne etterforskningen, ikke har arbeidet ut ifra ulike hypoteser, altså flere mulige forklaringer på motiv for inngivelse av anmeldelse, og hendelsesforløp, slik politiet skal.

Og så står det helt sikkert noe mer.

Men det jeg har skissert her er jo mer enn nok til å stille følgende spørsmål:

HVA GJØR OSLO POLITIDISTRIKT NÅ?

Ut ifra hva Oslo politidistrikt har foretatt seg tidligere i prosessen, er det grunn til å frykte svaret.

For det har vært mange forsøk på tildekking så langt. Det har vært gjort forsøk på å kneble meg, på å få meg vekk fra etaten, på å få min varsling til å ikke kunne betegnes som en varsling, på å ikke etterforske sakene mot Noen (der hele løsningen på justismordet ligger) osv. osv.

Og denne håndteringen, fra Oslo politidistrikts side, er ikke bare skummel for oss som er direkte berørt i denne saken. Den er, som sagt og skrevet mange ganger tidligere, en katastrofe for den enkeltes rettssikkerhetsvern.

Kommer Oslo politidistrikt til å fortsette tildekkingen?

Eller kommer Oslo politidistrikt til å ta sitt ansvar i denne saken? Og dermed ta ansvar for ivaretakelsen av det helt grunnleggende prinsippet om rettssikkerhet? 

Kom igjen, politimester!

Jeg, og mange med meg, krever et svar!

 

lillie

 

 

 

 

 

 

I DISSE VALGTIDER

 


 

 

 

Man har alltid et valg. Eller flere.

Jeg valgte å varsle om den katastrofale etterforskningen som førte til justismord. Deretter valgte jeg å gå ut offentlig. Jeg valgte å starte blogg og stå fram i pressen. Og så valgte jeg å opprette Facebookside om denne problemstillingen som jeg (og mange med meg) anser som svært viktig for oss alle.

Og forut for at jeg tok mine valg, hadde andre altså tatt sine.

En person hadde valgt å gå ut av et forhold. Noen hadde valgt å ringe en falsk nødmelding til politiet og inngi en anmeldelse full av bevisste usannheter.

Og politiet valgte altså å håndtere saken stikk i strid med lovregler, andre regler, retningslinjer og normal prosedyre for etterforskning.

Når det gjelder håndteringen av meg som varsler, kollega og person er det også mange som har tatt et valg. Fagforeningen, som jeg har vært medlem av siden 2000, har valgt å holde seg laaaaangt unna. Lederen for mitt eget lokallag har valgt å uttale seg til pressen med setningen "denne saken uttaler vi oss ikke om." Ledere i politietaten har valgt å ligge lavt. Eller; et par av dem valgte jo å gå høyt ut og kalle meg uegnet og ta ifra meg tjenestebeviset. Men resten av dem har stort sett valgt den lave tilnærmingen. Den tause tilnærmingen.

Et fåtall kollegaer har valgt den støttende varianten. Og det takker jeg selvsagt for. Mange har tilsynelatende valgt å forsvinne. Helt.

Mange av dere der ute har valgt å engasjere dere, i forhold til denne saken, og andre lignende saker. Jeg tenker at vi er avhengige av at flere tar det valget.

Før sommeren tok jeg enda et valg. Jeg valgte å henvende meg til medlemmer av Justiskommiteen. Deriblant lederen. Jeg skrev om saken. Om etterforskningen. Om justismordet. Og om varslingen.

Og de jeg valgte å sende mail til, tok også et valg. 

De valgte tausheten. De valgte å ikke svare. De valgte å ikke returnere så mye som en linje om at mailen var mottatt.

Valgfrihet er fint, synes jeg. Likevel synes jeg noen valg er bedre enn andre. Og jeg synes det er skremmende med en Justiskommite som velger å ikke være interessert i denne problemstillingen.

I og med at valgene vi tar får konsekvenser, både for oss selv og andre, velger jeg å synes at det er lurt å ta gjennomtenkte valg.

Hva velger du?

 

 

 

lillie

 

 

 

 

EN POLITIKOLLEGAS HISTORIE

 


 

 

Dagens blogginnlegg er skrevet av en kollega. Dette er en annen kollega enn de andre som tidligere har uttalt seg/vært omhandlet på bloggen. Dette innlegget forteller denne kollegaens historie. En historie som har flere likhetstrekk med historien som ligger til grunn for bloggen og Facebooksiden "Justismord i Norge."

Som jeg har sagt tidligere: Jeg har fått, og får stadig, svært mange tilbakemeldinger. Jeg vet derfor at det fins utallige historier der ute. Så den historien som fortelles her i dag er også en av mange. Dessverre.

Og til deg, kollega: Tusen takk for at du deler!

 

lillie

 

 

Hei.

 

Jeg er tidligere kollega som har fulgt med i dine blogginnlegg, og kjenner meg dessverre litt for godt igjen i historien som har ført til justismordet.

 

Jeg ser at det er flere lesere som stiller seg spørsmålet  - Er det virkelig mulig - kan det være tilfelle at vårt maktapparat nærmest har latt seg bruke i en barnefordelingssak på en slik måte som du har beskrevet?

 

Jeg er nå blitt pensjonist, men har lang erfaring innen etterforskning fra Oslo politidistrikt. For meg er det derfor ikke hyggelig å erkjenne, men - ja,  slikt du beskriver kan faktisk skje. Og det skjer. Det kan jeg si, for jeg har selv erfart det på kroppen. Det har skjedd meg. Din historie er derfor så lett å kjenne seg igjen i.

 

I mitt tilfelle var det dog ikke politiet som var den offentlige instansen som lot seg lokke med i spillet fra barnets mor. Tvert imot, jeg ble nærmest reddet av klartenkte kollegaer. Dette var også en sak som startet med et tilsynelatende ordinært samlivsbrudd med påfølgende barnefordeling. Imidlertid utviklet det seg mer og mer til det jeg vil kalle systematisk ondskap, der en helsearbeiders utenksomhet til slutt fikk fatale følger.

 

Min historie startet like etter at jeg var blitt far. Vi hadde planer om å bli en familie, men jeg skjønte at vi var for ulike og allerede da vår datter var et spebarn skilte vi lag. Da jeg informerte moren om min avgjørelse, uttalte hun at hun skulle sørge for at jeg aldri fikk være sammen med barnet. Et øyeblikkets frustrasjon og sinne tenkte jeg, slikt går over. Lite ante jeg hvor feil jeg da tok.

 

Kun uker etter startet det å komme anklager fra mor om at jeg vanskjødtet barnet. Påstander om mishandling og vold mot barnet,  samt at hun tydelig mente at barnet hadde angst når vår ettåring skulle til meg. For hver nye anklage som ble fremsatt valgte moren å holde datteren vår tilbake fra samvær - for å beskytte henne inntil ankalgene var ferdig gransket. Ingen anklager førte frem hos noen instans, men samværet ble minimalisert grunnet denne stadige beskyttertrangen mens anklagene ble gransket.

 

Det hele toppet seg da barnet var 3 år gammelt. Da fikk jeg en telefon fra min advokat om at nå var jeg blitt anmeldt for incest. Livet mitt raknet nesten. Jeg skjønte at en slik ankalge var det nærmest umulig å renvaske seg helt for. En viss usikkerhet ville det alltid hefte ved mitt navn - en mulig overgriper.

 

Jeg tror aldri morens mål var å få meg dømt. Til det var anmeldelsen for vag og upresis. Målet var nok heller å la det i all fremtid herske en tvil ved om jeg var en slik en.... Og selvsagt ble barnet skånet fra meg mens etterfosknignen pågikk.

 

Heldigvis for meg var det i mitt tilfellet både skarpskodde politietterforsker og vitner. Vitnene kunne fortelle at moren tre dager forut for anmeldelsen triumferende hadde fotalt dem at nå visste hun hvordan hun skulle knekke meg og frata meg alt samvær. Videre fortalte de politiet at samme dagen som hun hadde levert anmeldelsen  like triumferende hadde sagt at "Nå har jeg gjort det". Vitnene, som var morens venninner, kontaktet da politiet som etter bred etterforskning konkluderte med at morens anmeldeslse var en åpenbart falsk anmeldelse. Moren påklaget henleggelsen til Statsadvokaten da hun ønsket saken henlagt etter "bevisets stilling". Statsadvokaten fastholdt imidlertid at dette var en åpenbart falsk anklage, og politiet anbefalte meg å motanmelde henne for den alvorlige anklagen. Av hensyn til barnet valgte jeg imidlertid å droppe det, og håpet at moren nå skjønte at fokuset måtte være samarbeid og ikke nye anklager. Dette var trolig en tankevekker for moren, for ankalgene stoppet helt opp.

 

Her kunne historien ha stoppet. Barnet ble atter en gang gjenforent med meg, og vi hadde flere fine år og magne fine opplevelser sammen. Det kom ingen nye ankalger fra morens side, og alt var tilsynelatende fint.

 

Plutselig, for 3 år siden, smalt det på nytt. Uten at jeg ante noe hadde moren tatt kontakt med helsesøster på skolen, den eneste personen som tidligere hadde festet lit til morens ankalger. Sammen hadde de hatt en rekke samtaler med min datter uten at jeg ante noe. I samtalene ble det tegnet et stadig verre farsbilde. Til slutt kuliminerte dette i en to siders rapport fra helsesøsteren der huns beskrev meg som en svært dårlig far som det kunne være farglig for min datter å være sammen med. I fellesskap med moren sendte helsesøsteren rapporten til banrevernet der den klare anbefalingen om samværstopp fremkom. Til alt overmål - helsesøsteren hadde tross sin klare anbefaling ikke snakket et ord med meg.

 

Barnevernet kjøpte rapporten som et troverdighetsdokument - de hadde jo ingen grunn til å betvile en tilsynelatende uhildet og objektiv helsesøster.

 

Dermed ble kontakten med min datter på nytt brutt, og har vært det siden da. I dag er hun redd for meg, for det hun har hørt, og hun vil verken treffe meg eller ha noen som helst form for kontakt med meg.

 

Noen spør seg sikkert - er dette en korrekt fremstilling eller er dette en svært subjektiv fremstilling? Kan virkelig en faginsstans i Norge bidra til slikt? Vel, med god hjelp fra politikollega, advokat og lege som bisto meg ble det til Fylkesmannen sendt en 19 siders klage på helsesøsteren, og Fylkesmannen konkluderte med lovbrudd fra helsesøsteren side.

 

Vel og bra med en slik konkllusjon fra Fylkesmannen, men hva med min datter? Der har jeg en vanskelig kamp foran meg. Hennes virkelighetsoppfattelse er fortsatt sterkt preget av den angsten hun har blitt påført for meg. Farsbildet er traumatisert, og det er en lang vei å gå for å endre det. Jeg har rådført meg med psykologer, og konkludert med at barnet kan bli ytterligere skadet dersom det nå får vite hvilket spill det har blitt utsatt for. For et barn å måtte erkjenne at dets eneste trygge voksenperson ved ondskap har fjernet kontakten hennes med far, kan bli voldsomt å ta inn over seg. På bakgrunn av at hun i tillegg i dag er redd for meg, har jeg delvis innfunnet meg med at hun trenger modningstid før den viekelige virkeligheten kan bli gjort kjent for henne. Kanskje må hun bli voksen først.

 

Så ja, det finnes dessverre onde mennesker i landet. Mennesker som er villige til å gjøre slik som din samboer og jeg har blitt utsatt for. Det er derfor så ekstremt viktig at offentlige instanser som politi, fastleger, helsesøstre og andre myndighetspersoner er årvåkne og oppmerksomme  på at anmeldelser midt oppi en samværsvist kan være falske, og i stedet ha en skjulet agenda.

 

Jeg har selv som tidligere politimann møtt mødre som har kommet til politivakta sammen med barnet for å anmelde far. Når jeg da har fortalt at barnevernet ville bli informert om at mor hadde med seg barnet når far skulle anmeldes, var det plutselig ikke så viktig å anmelde likevel, og mor og barn forlot politivakta.

 

Lykke til i ditt videre arbeid! Jeg håper virkelig at at rettferdigheten seirer i din sak til slutt!

HVA SKAL MAN TRO?

 


 

 

Jeg hadde opprinnelig planlagt et annet innlegg enn dette i kveld.

Men så fikk jeg en kommentar på den videoen jeg la ut tidligere i dag som gjorde at jeg skiftet mening.

Som sagt; jeg setter STOR pris på tilbakemeldinger. Det gjelder også for den nevnte. Og den er verdt å kommentere. 

Vedkommende person stiller spørsmål ved både det jeg "fremstiller" på bloggen, og det faktum at jeg skriver blogg og har opprettet Facebookside. Han mener jeg angriper "kollegaer offentlig", og han synes jeg er uprofesjonell.

Og han må jo få synes det, selvsagt. Jeg synes imidlertid det er helt andre mennesker enn meg som er uprofesjonelle når det gjelder denne saken. Jeg er heller ikke enig i vinklingen om angrep på kollegaer.

Vi kan godt være enige om å være uenige når det gjelder de punktene.

Så kommer det jeg reagerer sterkest på: Han mener jeg fremstiller MIN versjon, og at jeg kommer med påstander uten å ha konkret dokumentasjon.

Grunnen til at jeg reagerer på dette er at det er fullstendig feil. Og som du, hvis du har fulgt med på saken, sikkert har skjønt: Jeg er opptatt av at ting skal være RIKTIG. Og de nevnte påstandene er altså feil.

Det jeg skriver på bloggen er ikke min versjon. Jeg forteller bare fakta. Ingenting av dette er "synsing" fra min side. Det er reinspikka sannhet. 

Jeg har full forståelse for at det oppleves som UBEHAGELIG sannhet. Men det er like fullt sannhet.

Dessverre.

Tro meg; Jeg skulle virkelig ønske at forholdene var annerledes. Jeg skulle ønske at denne saken hadde blitt håndtert på en annen måte. På riktig måte. Slik sånne saker skal håndteres. Etter regler, retningslinjer og lovbestemmelser.

Men nå ble den ikke det. Håndtert riktig, altså.

Den ble håndtert feil.

Og derfor sier jeg ifra.

Jeg skulle også ønske det ikke hadde vært nødvendig å opprette blogg og Facebookside. Og det hadde det jo ikke vært, hvis saken hadde blitt håndtert slik den skulle.

Men den ble jo ikke det.

Og når det gjelder påstanden om at det ikke foreligger dokumentasjon;

Det er bare for alle og enhver å stille seg i kø foran min dør. Så skal dere få se all den dokumentasjonen dere ønsker. Jeg lover; Jeg har bunkevis.

Svar på hvitt.

Tro meg.

Tro på sannheten.

Det tror jeg er best.

For alle.

 


 

 

lillie

 

FLERE KOLLEGAER HAR KOMMET PÅ BANEN!


 

 

Ja, kjære leser. Du oppfattet helt riktig: Flere kollegaer har nå kommet på banen i denne saken!

Og hva vil det si?

Det vil si at 2 politikollegaer nå har tatt kontakt med PwC, som altså gransker hele etterforskningen som har foregått på Majorstuen politistasjon. Og de 2 kollegaene har forklart seg til PwCs granskere.

Og hvordan vet jeg det?

Jeg vet det fordi de 2 kollegane har tatt kontakt med meg også. Og de har fortalt meg at de har avgitt forklaring. Og deres forklaring støtter det jeg har hevdet hele tiden. Deres forklaring støtter SANNHETEN i denne saken.

Og jeg er selvsagt svært takknemlig! 

TUSEN TAKK!

Jeg oppfordrer dere andre som har informasjon om denne saken til å følge de 2 kolleganes eksempel.

Si ifra om uretten! Stå opp for rettssikkerheten! 

Vi er nå 3 stykker som har gått foran dere og brøytet vei! (4 medregnet den anonyme kollegaen). Grip sjansen og følg i våre fotspor!

 

 

lillie

 

 

 

VARSLING NR 3


 

 

 

Hvis du har sett videoen jeg la ut på Facebooksiden for litt siden, vet du allerede at jeg har skrevet varsling nr. 3. Nå har jeg sendt den avgårde. Så da vet du det også.

Som sagt har jeg oppdaget enda mer uredelighet. Og jeg synes ikke det er greit.

Det er ikke greit at de politiansatte som er gjenstand for granskingen vegrer seg for å møte til intervju hos PwC. Det er ikke greit at granskingen, som følge av dette, trekker ut i tid. Husk at jeg var til intervju i begynnelsen av mars. Vi har ventet lenge på rapporten nå. 

Det er heller ikke greit at løsningen på hele justismordet ligger hos politiet på Romerike. Uten at politiet på Romerike foretar seg noe som helst i forhold til det. Hvis du har lest tidligere blogginnlegg, og artiklene i Dagbladet, vet du at Noen er anmeldt til politiet. Som følge av å ha inngitt den falske anmeldelsen. Blant annet. Og de sakene har Oslo politidistrikt oversendt til Romerike for etterforskning. 

Og i de sakene ligger det EN MENGDE dokumentasjon som viser at det Noen har påstått, er oppspinn.

Og politiet på Romerike foretar seg altså ingenting. Påtalelederen der har lagt sakene i bero.....

Så det er ganske mye som tyder på at politiet på Romerike går inn for å dekke over dette justismordet, synes du ikke....?

Det er IKKE greit.

Jeg tror du forstår behovet for varsling nr. 3.

Så gjenstår det å se hvordan dette blir mottatt og håndtert videre.

Du vil bli holdt løpende orientert. Det kan du være helt trygg på!

 

lillie

 

OPPSUMMERING SÅ LANGT

 

Det er mange nye lesere av bloggen, og mange nye følgere av Facebooksiden "Justismord i Norge."

Jeg har fått noen spørsmål om hva denne saken dreier seg om, helt konkret. Jeg har full forståelse for at det er mye materiale å sette seg inn i. Derfor kommer det en foreløpig oppsummering her:

Jeg er politiutdannet, og har vært ansatt i Oslo politidistrikt siden 2000. Jeg har jobbet på ordensavsnitt og på forebyggende avsnitt. I perioden 2008 - 2013 arbeidet jeg som etterforsker ved seksjon for volds - og seksualforbrytelser på Politihuset på Grønland. Også i dag er jeg ansatt som etterforsker. Nå på Stovner politistasjon. Jeg har med andre ord solid erfaring fra politietaten, og jeg vet hva jeg snakker om når jeg senere i denne oppsummeringen kommer inn på hårreisende etterforskningsarbeid.

Våren 2014 ble det innlevert en anmeldelse ved Majorstuen politistasjon. Anmeldelsen er bare oppspinn, og inneholder så å si ikke en eneste sann påstand. Vedkommende som ble anmeldt er min samboer i dag. Vedkommende som anmeldte han var hans eks. Jeg presiserer at jeg IKKE kjente min nåværende samboer da den nevnte anmeldelsen ble inngitt. Da vi møttes visste ikke han at jeg var politi. 

I løpet av den såkalte etterforskningen av den aktuelle saken (som jeg selvsagt ikke på noen måte var en del av) oppdaget jeg et taushetsbrudd begått av etterforskningslederen på Majorstuen. Og det taushetsbruddet sa jeg ifra om. Først til nærmeste leder. Og så videre oppover i systemet. Det resulterte i at jeg likevel ikke fikk den stillingen jeg allerede hadde begynt i, og som jeg hadde skriftlig lovnad om å innstilles som nr. 1 til. Mitt navn ble nemlig strøket fra innstillingslisten før den ble sendt til ansettelsesrådet. Av ledere i Oslo politidistrikt ble jeg kalt uegnet til å jobbe i politiet, jeg fikk beskjed om å levere inn tjenestebevis og adgangskort, og sto plutselig "på gaten" uten lønn.

Da leverte jeg inn det første formelle varselet, og jeg fikk altså status som varsler.

Jeg brukte flere måneder på å fighte meg tilbake til jobb i politiet. Samtidig ble det nevnte taushetsbruddet, begått av den nevnte etterforskningslederen, anmeldt til Spesialenheten for politisaker. Saken ble først henlagt, men etter påklagelse til Riksadvokaten ble etterforskningslederen funnet skyldig og ilagt et forelegg.

Parallellt med alt dette begynte jeg å avdekke at det foregikk veldig mye "rart" (for å si det mildt) i den etterforskningen som pågikk på Majorstuen, etterforskningen av den nevnte anmeldelsen som ble inngitt av min samboers eks. Min samboer hadde selvsagt tilgang til sakens dokumenter via sin advokat, og jeg begynte å stille han spørsmål i forhold til sakens utvikling.

 

 

Jeg oppdaget blant annet at:

 

"Noen" (som er betegnelsen på min samboers eks, i bloggen, ALDRI ble avhørt etter at hun innga anmeldelsen. Hennes påstander fikk altså stå helt uimotsagte.

"Noen" ringte inn en falsk nødmelding til politiets nødnummer (112) der hun påsto at min samboer sto utenfor der hun befant seg. Min samboer kan dokumentere at han ikke var i nærheten, men politiet bryr seg ikke om denne dokumentasjonen

Min samboer leverte inn MYE dokumentasjon som viser at det "Noen" påsto, ikke stemmer. Mye av denne dokumentasjonen ble fjernet fra saken, av politiet.

Politiet nektet å avhøre vitner som har opplysninger om at det "Noen" påsto, ikke kan stemme.

Politiet leverte ut politidokumenter til "Noen", og disse leverte hun videre til viktige vitner i saken, slik at de kunne pugge innholdet før de ble avhørt av politiet. (Og husk at dokumentene inneholdt Noens allerede uriktige påstander)

Osv, osv.....

Jeg tror det er ganske enkelt for de fleste å forstå at slik hårreisende etteforskning kan føre til justismord.

Jeg leverte også inn et formelt varsel vedrørende det nevnte etteforskningsarbeidet. Etter mye frem og tilbake, og mye "mas" og støy fra min side besluttet politimesteren i Oslo at etterforskningen som var foretatt ved Majorstuen politistasjon skulle granskes av et eksternt firma. PwC ble satt på saken. Jeg var til intervju der i begynnelsen av mars. Granskingen har tatt LANG tid, mye fordi PwC har slitt med å få de aktuelle polititjenestemennene og kvinnene inn til intervju.

Vi venter fremdeles på rapporten fra PwC. Den skal være klar i august.

Så DETTE er det denne saken dreier seg om. Det er på grunn av alt dette jeg er en varsler. Det er på grunn av alt dette jeg skriver blogg og har opprettet Facebookside. 

Og det handler om RETTSSIKKERHET for alle i dette landet! En rettssikkerhet som ikke på noen måte er en garanti nå, slik systemene fungerer. Og slik enkeltpersoner får seg til å opptre.

En vesentlig opplysning helt avslutningsvis:

For ikke lenge siden oppdaget jeg noe nytt i politiets dokumenter. Min samboer kunne fortelle meg om et dokument forfattet av politiet selv. Og i det dokumentet fastslås det at "Noen" (som altså innga den nevnte anmeldelsen som inneholder de uriktige påstandene) har en TILKNYTNING til den etterforskningslederen på Majorstuen som er nevnt en god del ganger nå....!

Og da passer det å nevne at "Noen" ikke er "hvem som helst." Vi snakker makt, forbindelser og penger. For å si det sånn.

Håper dette var oppklarende.

lillie

 

 

VIDEOBLOGG

Hvis du ikke allerede har sett videoen jeg i dag la ut på Facebooksiden "Justismord i Norge", håper jeg du gjør det.

Til dere som allerede har kommet med reaksjoner og tilbakemeldinger: Tusen takk! Jeg har ikke rukket å svare alle ennå, men svar kommer!

Og som sagt på videoen: Jeg har behov for støtte fra dere der ute! Slik at denne saken gjøres så STOR at det blir umulig for "de høye herrer" (og kvinner) å overse den. Bare slik kan denne saken komme til nytte for mennesker som ikke er direkte berørt av den. Mennesker som derimot er direkte berørt i andre saker med samme problemstilling. Saker der det også har blitt begått overtramp og maktmisbruk fra myndighetspersoner. Bare slik kan denne saken komme til nytte slik at praksis endres, slik at de som er uegnet til å besitte maktposisjoner lukes ut. Vi har nemlig alle behov for riktige personer på riktig plass i de ulike etatene og instansene Norge består av.

Og ja; Jeg vet at dette er store ord. Men jeg tror at de MÅ sies! Og hvis flere sier dem sammen med meg blir trykket så mye større!

Så:

DEL innleggene på Facebooksiden, og DEL blogginnleggene!

Og jo flere LIKES og FØLGERE Facebooksiden får, jo bedre er det!

TAKK!

 

lillie

 

 

JUSTISMORDET BEKREFTES AV EN KOLLEGA!


 

Dette brevet fikk jeg i internposten på jobb i går. Fra en kollega i Oslo politidistrikt. En kollega med lang erfaring innen politiarbeid.

Endelig er det en kollega som ikke kan sitte stille og se på det som foregår i denne horrible saken! Tusen takk!!!

Les og del!

lillie

 

 

Hei.

 

Jeg er en kollega av deg, en politibetjent i Oslopolitiet som har mer enn 20 års fartstid i etaten. Jeg har fulgt denne «justismordsaken» nøye, jeg har satt meg grundig inn i den, jeg vet hvem «noen» er, og jeg har kjennskap til saken sett fra begge sider.

 

Jeg er stolt over å jobbe i Oslopolitiet. Ikke minst fordi jeg vet at jeg har mange utrolig flinke, grundige og nøyaktige kollegaer som setter sin ære i å gjøre en best mulig jobb for samfunnet. Jeg har med andre ord stor tillit til den jobben som gjøres av våre kollegaer, og har videre tillit til at dersom feil i etterforskningen av en sak skulle skje så vil feilene bli fanget opp og korrigert i neste kontrollinstans ? altså hos etterforskningsledelsen eller påtalemyndigheten. Som du da sikkert skjønner er jeg derfor av natur ganske skeptisk når jeg hører ordet justismord. For min tillit er nemlig stor til våre kollegaer i Oslopolitiet.

 

Det var også mitt utgangspunkt da jeg startet å sette meg inn i denne saken. Jeg ville tro at våre kollegaer hadde gjort en ordentlig jobb, og at dette slett ikke kunne være et justismord. Nå, etter å ha satt meg inn i saken, sett bevis, vurdert disse kritisk og vurdert det etterforskningsarbeidet som er gjort, er jeg helt endret i mitt syn. Jeg er sjokkert, og føler at dette er en trist sak som kan være med på å ødelegge omdømmet til det flotte arbeidet våre kollegaer gjør hver eneste dag. Etter min mening er dette en sak preget av svært mangelfull etterforskning og ensidig etterforskning, der klare bevis for uskyld har vært lagt til side. Hvordan denne saken har kunnet skli gjennom alle ledd helt inn til domstolen og domsavsigelse er etter min mening helt uforståelig.

 

Vi snakker her om en sak med to parter der partsinteresser står svært sentralt. Alle med politifaglig bakgrunn vet at i slike saker skal det ringe en varselklokke dersom det inngis en anmeldelse fra en av de involverte partene. Slike anmeldelser kan selvsagt være korrekte, men ikke sjelden forekommer det at anmeldelser kan være fremsatt utelukkende for å skaffe seg selv en fordel i partsstridigheten. I denne saken fremkommer dette så tydelig, og det er da skuffende å se at det foretas en slik forutinntatt etterforskningen til fordel for den ene parten. Og dette mens bevis som synliggjør den andre partens uskyld legges til side.

 

Jeg har sett flere av de virkemidlene som «noen» har benyttet overfor politiet og andre offentlige instanser i denne partsstridigheten. Det som overrasker meg er at jeg trodde ikke at det var mulig å nå frem overfor så mange instanser uten å bli møtt med årvåkenhet og kvalitetssjekk av påstander, spesielt ikke når stadig flere bevis indikerte både uriktige anklager, vitnepåvirkning, og andre kritikkverdige/straffbare forhold fra «noen»?s side. Jeg har spurt meg selv om det er fordi «noen» er en så innflytelsesrik og mektig person som hun er at dette har latt seg gjøre, men jeg vet ikke om jeg vil vite svaret.

 

Hvorfor skriver jeg anonymt til deg? Jeg skulle så gjerne være like tøff som deg og stått frem med fullt navn, men jeg tør ikke. Jeg er glad i jobben min, og jeg orker ikke å gå gjennom det samme som jeg har sett at du har gått gjennom. Kall meg gjerne feig, men det som du har vært utsatt for er ikke pent, og jeg har ikke kapasitet til å gå gjennom det samme selv nå.

 

Slik som saken har utviklet seg skjønner jeg at dette ikke er en enkel sak å håndtere for ledelsen i politidistriktet. De er nå meget godt kjent med at «noen» er under gransking, og de vet også at det ikke ville vært tatt ut tiltale mot den andre dømte parten dersom nødvendige etterforskningsskritt hadde blitt iverksatt.

 

Det enkleste vil nok da dessverre være å si at domstolen har vurdert vedkommende som skyldig, og deretter tie saken ned. Det andre alternativet, å erkjenne at det er gjort grove feil som har ført til en uskyldig domfelt, i dette som nå har blitt en prestisjesak, vil nok være en langt tyngre vei å gå. Selv om det er den eneste faglige korrekte veien videre.

 

Jeg er derfor glad for at du har et ivrig pressekorps og gravende journalister med deg på laget. Og jeg krysser alle fingre for at politiledelsen skjønner alvoret og trykker på for at granskningen av «noen» ikke treneres ytterligere. Det synes å være den eneste muligheten for at saken kan ta en riktig vending.

 

Lykke til videre. Jeg håper rettferdigheten seirer til slutt. Beklager nok en gang min anonymitet. Du må gjerne legge brevet ut på bloggen din dersom det føles støttende. Kanskje kan det føre til at andre kollegaer som også kjenner saken og er litt tøffere enn meg tør å stå frem og fortelle. For jeg vet at det er flere enn meg som synes at dette ikke er vårt flotte Oslopoliti verdig.

TOPPEN AV ISFJELLET?

 


 

 

Jeg får så mange tilbakemeldinger fra dere der ute! Med fine, oppmuntrende ord og lykkeønskninger. Og jeg setter stor pris på hver eneste en. Tusen takk! De gir meg styrke og inspirasjon til å fortsette denne kampen.

Jeg har imidlertid også fått tilbakemeldinger som gjør meg redd. Redd for hva som har foregått i dette landet over tid. Redd for hva som har fått lov til å foregå. Redd for hva som fremdeles foregår. Og de tilbakemeldingene inneholder enkeltpersoners og familiers egne erfaringer knyttet til politi og rettsvesen.

Og jeg har jo visst at denne konkrete saken ikke er den eneste i sitt slag. Jeg lurer imidlertid på om problemet knyttet til dette temaet er mye, mye større enn jeg noen gang har våget å tenke. 

Jeg begynner å tro at jeg, med denne saken, pirker borti toppen av et gigantisk isfjell.

Og det gjør meg skikkelig skremt.

For noen dager siden fikk jeg melding fra en tidligere fengselsbetjent. Han sluttet i sitt yrke fordi han følte på et stort ubehag; Han hadde en bestemt oppfatning av at flere av de innsatte aldri burde vært innsatte. At de var uskyldig dømt.

For noen måneder siden ble jeg kontaktet av 2 personer som soner fengselsstraffer på ulike sider av landet. Begge hevder at de er uskyldig dømt. Og jeg tror dem. Jeg kjenner deres historie nå, og jeg ser mye av det samme som har foregått i "min" sak.

Vi kan ikke ha disse tilstandene i Norge! Vi kan da ikke det!?!

Akkurat dette isfjellet må smeltes! Og fokus på problematikken er helt avgjørende for resultatet.

Derfor håper jeg du forteller om denne saken til alle du kjenner. At du deler bloggen og innleggene på Facebooksiden "Justismord i Norge." Da kan denne saken brukes som eksempel til å peke på noe mye større.

Det handler om helt grunnleggende rettsprinsipper. For alle og enhver.

Og det er det vel verdt å engasjere seg i forhold til.

 

lillie

 

 

 

 

 

  

 

NY INFO OM VARSLERSAKEN I OSLO POLITIDISTRIKT

Dagens blogginnlegg består av en videofilm som er lagt ut på Facebooksiden "Justismord i Norge."

Se den!

Og del den gjerne.

Takk.

 

lillie

DET STORE BILDET


 

 

 

Det er viktig for meg å presisere at denne kampen er så mye større enn den konkrete saken. At denne saken er helt horribel er det ingen som helst tvil om. Samtidig er det viktig å se det store bildet. Og med det mener jeg å benytte saken og peke på det prinsipielle ved den.

Denne saken dreier seg ikke bare om de menneskene som er direkte berørt. Det som har foregått her har tvert imot betydning for alle og enhver i dette landet.

Her har enkeltpersoners rettssikkerhet blitt satt helt til side.

..............Og hvorfor skal ikke det kunne skje igjen?

Jeg har skrevet mange blogginnlegg. Og det er mange detaljer å holde styr på. Kanskje er det vanskelig å se de store linjene her. Det helt grunnleggende.

La meg hjelpe til litt:

I Norge i dag er det fullt mulig å oppsøke en politistasjon, fremsette usanne påstander (som aldri kontrolleres av politiet) og i verste fall få en person dømt.

"Enkelt og greit."

Jeg håper du forstår hvor farlig det er. Hvor alvorlig det er. 

Ønsker du slike tilstander i Norge?

Jeg gjør ikke det. Det minner om tilstander i stater vi ikke liker å sammenligne oss med. 

Og det er derfor jeg kjemper denne kampen. 

Neste gang kan det være du som rammes.

Eller jeg.

 

lillie

 

 

 

 

HVORFOR GJØR JEG DETTE?

Innledningsvis vil jeg takke for all respons! Jeg setter stor pris på alle meldinger, delinger, likes og kommentarer. Både her på bloggen, og på Facebooksiden. Flere av dere har delt egne erfaringer knyttet til politi, rettsvesen og andre offentlige etater. Tusen takk!

Kanskje lurer noen på hvorfor jeg gjør dette. Hvorfor jeg roper så høyt om det kritikkverdige som har foregått i denne saken. Hvorfor jeg bruker så mye tid på det. Hvorfor jeg holder ut så lenge.

Og svaret er enkelt. 

Jeg gjør dette fordi vi ikke kan ha et politi som opererer på denne måten! 

Jeg vet at det gjøres godt politiarbeid også. Det skulle da virkelig bare mangle.

Men det som har foregått i denne saken er altså mulig i Norge i dag. Og sånn kan vi ikke ha det!

Og hvis ingen protesterer blir det jo ingen endring. Da får det fortsette.

Jeg er bare en person. Og de 3 siste årene har gjort meg veldig klar over at jeg har påtatt meg fighten mot et helt system. David mot Goliat, altså...

Det spesielle er selvsagt at jeg fighter fra innsiden av det samme systemet. Jeg drar jo på jobb i Oslo politidistrikt hver dag. 

Og jeg har fått et par spørsmål og kommentarer knyttet til nettopp dette. Hvordan er jobbhverdagen? Hvordan greier du å utføre arbeid innen en etat som du samtidig kritiserer? Dette må være vanskelig.

Men det er egentlig ikke det.

For hva er det jeg fighter mot?

Jeg fighter mot urett, hårreisende etterforskning og forskjellsbehandling.

Og hva er det jeg fighter for?

Jeg fighter for rettssikkerhet og likhet for loven.

Og etter mitt syn burde dette være en selvfølge for alle politifolk. 

Så hvor er alle de andre.....? 

 

Jeg kommer til å fortsette fighten. Det behøver ingen å tvile på. 

Og fighten er større enn denne aktuelle saken.

Fordi rettssikkerhet skal gjelde for alle!

 

 

lillie

 

  

 

 

 

Ikke glem hvem Noen er


 

 

Ok, nå har vi altså fastslått at Noen (som innga den falske anmeldelsen og ringte inn den falske nødmeldingen til politiet) og etterforskningslederen har en TILKNYTNING til hverandre.

Eller; det er faktisk politiet selv som har fastslått det. Og det fastslo altså politiet i juli 2016, i det påtegningsarket som jeg tilfeldigvis ble oppmerksom på. Jeg er ikke så god med tall, men til og med jeg forstår at det betyr at politiet i Oslo har sittet med denne kunnskapen i snart ett år.

Det er ganske mange dager. Og enda flere timer. Og en hel haug med minutter. Politiledelsen kunne foretatt mye opprydding på den tiden. Hvis den ville.

Men tilbake til dette tilknytningsforholdet mellom Noen og etterforskningslederen.

Jeg bare MÅ minne om hvem denne Noen er. For vi snakker jo ikke om "hvem som helst." Og det faktum at Noen er den hun er gjør at ihvertfall jeg lurer VELDIG på hva dette TILKNYTNINGSFORHOLDET består i. 

For Noen er jo en av Norges mektigste kvinner. Og jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne skrive navnet hennes her. Det hadde vært så deilig! Å bare stikke hull på byllen og la gørra flyte utover, liksom. 

Men da blir jeg vel saksøkt.

Og det gidder jeg ikke akkurat nå.

Men hun er altså en av de mektigste. Og du forstår sikkert at man kan få til mye når man er mektig. 

Og i denne saken tror ikke jeg INITIATIVET til alt som har foregått kommer fra politiet selv. Det fratar ikke politiet ansvaret, selvsagt. Langt, langt ifra.

Jeg er imidlertid helt overbevist om at alle bevisste handlinger og unnlatelser fra politiet i denne saken har en veldig sterk sammenheng med hvem Noen er

La meg minne om litt av det Noen har "fått til":

  • Hun fikk politieskorte til politistasjonen etter at den falske nødmeldingen ble ringt inn. Med en svipptur hjemom for hente Ipaden der jeg antar at hele den falske historien allerede var skrevet ned. Kjekt å ha da hun skulle inngi den 9 sider lange anmeldelsen, sikkert.
  • Hun slapp å dokumentere noen av påstandene i anmeldelsen. Hun behøvde heller ikke å angi med tid og sted. Det var helt greit å bare gi politiet en "smørbrødliste" med påstander. Ingen av dem ble sjekket ut.
  • Hun fikk utlevert politidokumenter, av politiet, for oppbevaring hjemme i det store, dyre huset.
  • Hun fikk sette betingelser for etterforskningen. I direkte dialog med etterforskningslederen. Dette står svart på hvitt i noen av dokumentene.
  • Hun fikk påvirke viktige vitner i saken. Dette står også svart på hvitt. De har selv fortalt politiet at hun har påvirket dem.
  • Politidokumenter (som viste at hennes påstander var falske) forsvant fra saken.
  • Vitner (som ønsket å forklare at hennes påstander var falske) ble nektet avhørt.
  • Dokumentasjon, som viser at hennes påstander er falske, ble nektet innhentet.

 

Og så har vi jo den lille detaljen at undertegnede ble kastet ut av politietaten en periode. Men jeg sloss meg jo som kjent tilbake.

Du skjønner at ikke "hvem som helst" får til alt det som er listet opp ovenfor, ikke sant? Så uansett om det er POLITIET som har det store ansvaret her, så må vi ikke glemme Noen. Hun er en samfunnstopp som har benyttet sin makt, utnyttet systemet og satt andres rettssikkerhet ut av spill.

Og sånt glemmer vi ikke så lett.

Ikke sant?

 

lillie 

 

 

 

 

POLITISKANDALEN ER ET FAKTUM!

 


 

 

Dere som har lest alle blogginnleggene har nå fått rimelig god oversikt over hva som har foregått i denne saken. Dere har lest om Noen, om det falske nødanropet til politiet, om den falske anmeldelsen, om den hårreisende politietterforskningen der opplysninger ikke er kontrollert og der dokumenter er fjernet fra saken. Og dere har lest om min varsling som følge av alt dette.

Som dere nå har blitt gjort oppmerksom på gjentatte ganger har jeg jobbet som politi i Oslo i mange år, flere av disse årene som etterforsker av alvorlige straffesaker.

Og når det gjelder denne aktuelle saken har jeg helt fra starten i 2014 stilt meg selv spørsmålene; "Hva i huleste er det som foregår?" og "Hvordan er dette mulig?"

Og nå har jeg funnet svaret!

For et par dager siden ble jeg oppmerksom på et dokument. Og det dokumentet er skrevet av en politiadvokat i Oslo politidistrikt. Og dokumentet inneholder opplysninger som ikke tåler dagens lys. Og det er derfor jeg skriver om det her.

Hvis du har lest Dagbladets artikkel vet du at Noens eks har anmeldt Noen for blant annet falsk anmeldelse. Du vet også at saken etterforskes på Romerike. Romerike politidistrikt er såkalt settepolitidistrikt for Oslo, fordi det foreligger grunner til at Oslo i dette tilfellet ikke kan etterforske saken.

Og det er nå det blir interessant.

Det dokumentet jeg nevnte for et par linjer siden er et såkalt Påtegningsdokument. Og i det dokumentet skriver politiadvokaten begrunnelsen for hvorfor saken ikke kan etterforskes i Oslo.

Og her kommer den. Politiets egen begrunnelse, altså. Og jeg har kun byttet ut ett ord. Du kommer til å forstå hvilket.

"Saken antas å ikke kunne etterforskes og avgjøres i vårt politidistrikt idet Noen har TILKNYTNING til ansatte i politidistriktet som tidligere er straffet for brudd på taushetsplikten."

!!!!!!!!!!!!!!!!

Du husker hvem som er straffet for brudd på taushetsplikten, ikke sant? Nettopp: Det er etterforskningslederen i den saken som nå granskes av PwC!

Du har helt sikkert forstått sammenhengen her nå, men jeg synes det er verdt å presisere:

Noen har altså en TILKNYTNING til etterforskningslederen i saken! 

Og vet du hvor lenge Oslo politidistrikt har visst om denne TILKNYTNINGEN? 

Siden juli 2016.......!!! Det var nemlig da det aktuelle dokumentet ble skrevet. 

Og har politiet foretatt seg noe i forhold til dette?

NEI!

Trenger jeg å si mer enn at skandalen er et faktum?!?

Og den er bekreftet av politiet selv......!

 

lillie

 

 

 

 

  

  

 

OPPDATERING



Jeg vet at det er mange nye lesere av bloggen og av Facebooksiden "Justismord i Norge."

Her kommer en liten oppdatering, også med noe ny info for dere som har vært med en stund.

Denne bloggen kom altså i stand som følge av at politiet i Oslo gjennomførte en så hårreisende dårlig etterforskning i en sak at jeg så meg nødt til å produsere et formelt varsel som tok for seg mine observasjoner. Varselet ble sendt via den formelle varslingskanalen (Ernst&Young) høsten 2016. Etter mye "om og men" fra OPDs side, besluttet endelig politimesteren i Oslo at Majorstuen politistasjons etterforskning av den aktuelle saken skulle granskes eksternt. Mandat ble utarbeidet og gransking ble igangsatt av PwC i mars 2017.

Denne bloggen har så langt ca. 45.000 lesere, og  Dagbladet har hatt flere oppslag om saken.

Og hvem er så varsleren? Altså jeg?

Jo, jeg ble uteksaminert fra Politihøyskolen i 2000 og har vært ansatt i Oslo politidistrikt siden da. Jeg har arbeidet innenfor ordenstjeneste, forebyggende tjeneste og etterforskning. I flere år var jeg ansatt som etterforsker av alvorlige straffesaker ved seksjon for volds - og seksualforbrytelser på politihuset i Oslo. Også i dag jobber jeg som etterforsker i OPD.

Så jeg kan politiarbeid. Jeg kan etterforskning. Jeg kjenner igjen feil i etterforskningen når jeg ser dem. Jeg er en forkjemper for den enkeltes rettssikkerhet. Derfor er jeg en varsler i dag.

Rapporten fra PwC ventes i disse dager.

Noe av det som har vært (og er) ekstremt frusterende med denne saken, i tillegg til at politiet har håndtert den som beskrevet ovenfor, er at det fins så mange mennesker der ute som vet hvor sannheten ligger. Det er så mange som vet at i bunnen for denne saken ligger det en falsk politianmeldelse. Det er så mange som vet at det som påstås i anmeldelsen er så langt fra sannheten som det er mulig å komme.

Og i og med at det er så mange som vet dette er det så himla frustrerende at det ikke er noen som GJØR noe. At jeg står alene og roper. Det burde ikke vært sånn. Det er nemlig mennesker som risikerer å bli svært skadelidende, som følge av all urett som har blitt begått til nå. Og det vet folk. Likevel har "alle" til nå valgt å skygge unna. 

Og ja; jeg skjønner at det kan være ubehagelig å engasjere seg. Og jeg skjønner at det kan være fristende å overbevise seg selv om at man ikke har noe ansvar eller at andre sikkert gjør noe.

Problemet er at det etterhvert kan bli mye mer ubehagelig å oppleve at man BURDE ha foretatt seg noe. Fordi man faktisk kunne ha bidratt positivt. Men fordi man IKKE gjorde noe, bidro man istedet negativt. Gjennom sin passivitet.

OG DA ER DET FOR SENT......

Vi skriver 10. juni 2017. Saken startet 15. mai 2014. Etter omtrent 3 år med viten om alle løgnene er det nå faktisk EN person som har gjort noe. I tillegg til meg. Jeg vet ikke hvem personen er. Men vedkommende har skrevet et anonymt brev. Til en etat som er inne i denne saken. Et lang brev. Og i brevet skisserer personen SANNHETEN. Og sannheten er selvsagt det motsatte av det som hevdes i den falske anmeldelsen.

Det er selvsagt på sin plass å si TAKK! Også TUSEN TAKK! Og det er bare å håpe på at flere henger seg på. Og forteller sannheten. Man kan jo følge vedkommendes eksempel. Og sende et brev. Til politiet, f.eks. Og hvis man lurer på om man skal eller ikke, så kan det kanskje være et tips å kjenne på egen samvittighet....?

Avslutningsvis deler jeg en kommentar jeg fikk på blogginnlegget fra 28. januar 2017. Ikke for å fremheve meg selv, men fordi kommentaren kommer fra en person som "kjenner" meg gjennom politijobben. Og det er viktig for meg at du forstår at jeg er svært opptatt av profesjonalitet og kvalitet i arbeidet. 

"Hei Lill - Karine. Du husker helt sikkert ikke meg, men vi har møttes i jobben. Jeg er ikke politi. Jeg er veldig imponert over kvaliteten i ditt arbeid fra det jeg har sett av deg i jobben, og jeg er helt trygg på at du er hel ved og topp menneske. Jeg har lest meg gjennom hele bloggen din i dag, og jeg tviler ikke et øyeblikk på at det du skriver stemmer. Det er bare så fryktelig, og jeg tenker det finnes ikke ord for å beskrive hvordan du må ha hatt det disse årene. Aldri aldri gi deg!"

Jeg gir meg ikke! Men jeg ønsker meg flere på laget......

 

lillie

 

 

 

 

 

 

22.05.2017

I dag har jeg vært i Drammen. På jobb for Oslo politidistrikt. Og tatt avhør. I straffesak.

Og på veien dit hørte jeg et innslag på radioen som fikk meg til å tenke at jeg må skrive et innlegg på bloggen. Det har vært stille en stund. Fordi det ikke har skjedd så mye. Eller; det har skjedd både det ene og det andre. Men det har ikke vært sånt som jeg har kunnet skrive om. Foreløpig. Og vi venter fremdeles på rapporten fra PwC. Så vet du det. Og rapporten skal visstnok være ferdig før sommeren. Og det er vel omtrent nå. 

Men tilbake til innslaget på radioen. Det handlet om forsikringssvindel. Kanskje hørte du det også.

NRK intervjuet en forsikringsagent. Vera. Som fortalte hvordan hun jobber med slike saker. Hun fortalte at hun har politibakgrunn. Og hun ga konkrete eksempler fra forsikringssaker hun har utredet.

Hun fortalte blant annet om en mann som, etter en ferie, meldte utemøblene sine stjålet. Men han lurte ikke Vera. For Vera gjorde etterforskningsjobben sin. Og sjekket alle mulige kilder for å finne ut av om det mannen påsto stemte eller ikke. Og Vera fant et bilde postet på Facebook. Som viste utemøblene. I hagen til den aktuelle mannen. På et tidspunkt ETTER at mannen påsto at møblene ble tatt.

Og konfrontert med dette beviset tilsto mannen at han hadde løyet. 

Og Vera fortalte i programmet hvor viktig det er at hun, som forsikringsagent, forholder seg objektiv og tester ulike hypoteser for å finne frem til sannheten.

Og jeg nikket og nikket. Der jeg satt i bilen. Og var så enig med Vera.

Men så sa Vera; "Som forsikringsagent arbeider jeg på samme måte som politietterforskere."

Og da sluttet jeg å nikke.

For det stemmer ikke.

Nødvendigvis.

Det vet jeg.

Det vet du, hvis du har fulgt med på saken som danner grunnlaget for denne bloggen.

Nei, Vera; Som forsikringsagent arbeider du på den måten politietterforskere BØR arbeide. I dette eksempelet var et bilde helt avgjørende. Og det skal det jo være. Mens for enkelte politietterforskere (og ledere) vet vi altså at slike avgjørende bevis (som viser at Noen lyver og lyver og lyver og lyver) ikke tas med i betraktningen i det hele tatt.

Og det får meg til å lure på om de beste politifolkene er å finne i forsikringsbransjen.

Det er isåfall fint for de ærlige forsikringstakerne.

Men det er en skandale for rettssikkerheten.

Både din.

Og min.

 

lillie

   

FALSK FORKLARING

 


 

 

 

Bildet viser en artikkel fra Asker og Bærum budstikke i dag. Saken dreier seg om en kvinne som nå er tiltalt for å ha forklart seg falskt for politiet.

Saken har altså flere likhetstrekk med saken som danner grunnlaget for denne bloggen. Blant annet:

  • Bevisst uriktig forklaring på flere punkter.
  • Forklaringen ble gitt i en straffesak.

 

Artikkelen avsluttes med en uttalelse fra førstestatsadvokat Kampen:

"Rettsstaten avhenger av at vitner forklarer seg sannferdig. Det er alvorlig at noen forsøker å påvirke utfallet av etterforskninger og rettssaker med bevisst uriktige forklaringer."

Og det er jo akkurat det som er poenget.

Staten Norge er faktisk helt avhengig av at de som bringer anmeldelser og forklaringer inn for politiet SNAKKER SANT. At de ikke kommer med historier de vet ikke stemmer. At de ikke lyver og manipulerer. At de ikke misbruker vårt felles system.

Derfor er det SVÆRT ALVORLIG når noen ikke følger reglene når det gjelder dette. Og det har jo også politiet på Romerike bekreftet. Senest i Dagbladet på lørdag.

Og for å poengtere hvor alvorlig det er, i tillegg til å minne om at det er STRAFFBART og kan medføre flere års fengselsstraff: Alle som innleverer en politianmeldelse i dette landet må signere på at de er kjent med at det er nettopp det. Straffbart, altså. Å inngi en bevisst uriktig anmeldelse. Og å forklare seg bevisst uriktig.

Anmelder - og vitneansvaret, heter det. Så det er ikke sånn at man, i etterkant av å ha forklart seg bevisst uriktig, kan si ....."Eeeeeeh, oida unnskyld, jeg visste ikke det, jeg. Beklager, altså; det skal aldri gjenta seg." Og så er det greit, liksom. Det er ikke sånn. Hvis noen trodde det. Eller Noen.

Neida. Det er ikke sånn. Det vet jeg. Fordi jeg er politietterforsker. Faktisk. Og drar på jobb i Oslo politidistrikt hver dag. Og tar avhør. Og i den innledende fasen av hvert eneste vitne - avhør og fornærmet - avhør sier jeg (og alle mine kollegaer): "Du gjøres kjent med vitne - ansvaret. Det vil si at det er straffbart å forklare seg bevisst uriktig under avhøret."

Og avhøret avsluttes med at vedkommende leser igjennom og signerer.

Og da er det vedtatt. 

 

lillie

 

 

TAKK!

 


 

 

Dette innlegget benytter jeg til å takke.

Jeg vil takke alle som har lest bloggen så langt. Det nærmer seg 40.000. 

Jeg vil takke dere som har henvendt seg til meg, som følge av at dere har blitt oppmerksomme på denne saken. Noen av dere kjente jeg fra før, andre ikke. Flere har fortalt sine egne historier, blant annet om opplevelser knyttet til politi og rettsvesen. Flere har kommet med tilbakemeldinger om at de setter pris på at jeg står fram og løfter temaene rettssikkerhet og varsling fram i lyset. Det varmer å få vite sånt.

Jeg håper dere alle blir med videre. Kampen fortsetter, selvsagt. Jeg har lovet å ikke gi meg, og alle som kjenner meg vet at jeg holder det jeg lover. De som ikke kjenner meg kan også være helt trygge på akkurat det.

Og det kommer mer av interesse, følg med!

Avslutningsvis drister jeg meg til å be hver og en av dere om et par tjenester:

Fortell om saken til andre. Fortell om avisartiklene. Fortell om bloggen. Del den. Fortell om Facebook - siden Justismord i Norge. Del den.

I løpet av de snart 3 årene som har gått siden denne saken ble igangsatt har flere instanser og etater gjort mange forsøk på å tie den ihjel. 

De kommer ikke til å lykkes.

Jeg fortsetter å rope.

Rop sammen med meg, vær så snill.

TAKK!

 

lillie

 

  

DET ER JEG SOM ER NOENS EKS

Det er nå snart 3 år siden Noen anmeldte meg falskt til politiet, etter et samlivsbrudd som jeg tok initiativ til.

En gang trodde jeg at norsk politi og norsk rettsvesen fungerte slik det er ment å fungere. At den enkeltes rettssikkerhet ble ivaretatt, og at hvilket samfunnslag man tilhørte ikke hadde betydning for hvordan en politietterforskning ble lagt opp. Jeg trodde faktisk det.

Nå tror jeg helt annerledes. Eller; jeg vet at det er helt annerledes. 

Du som vet hvem jeg er, vet også hvem Noen er. Du vet hvem jeg har vært samboer med i 19 år. Du vet at hun har mye penger. Du vet at hun har mye makt. Du vet at hun omgir seg med betydningsfulle personer. Personer du leser om i avisene hver eneste dag. Du vet at hun innehar viktige styreverv. Du vet at hun står på listen over Norges mektigste.

Og nå vet du altså hva hun er istand til å gjøre. For å ramme en uskyldig person. For å gjøre et forsøk på å ødelegge et menneskes tilværelse.

Og det er ingen som helst tvil om at hun er godt hjulpet av norsk politi. Det er bare å lese gårsdagens blogginnlegg for å se sammenhengen her.

Det er imidlertid et uomtvistelig faktum at det er Noen som har tatt initiativet til det hele. Det var Noen som gikk til det skritt å faktisk innlevere den falske anmeldelsen. Og det er Noen som har servert løgn, på løgn, på løgn, på løgn til politiet. Løgner politiet burde og skulle ha avslørt (og som de har blitt gjort oppmerksom på og fått dokumentert gjentatte ganger), men likevel.

Det er Noen som nå er politianmeldt for blant annet falsk anmeldelse og falsk forklaring. Det kunne du lese om i Dagbladet i går. Sakene etterforskes altså på Romerike, og som påtaleansvarlig gir uttrykk for; Dette er alvorlig.

Vet du hvor alvorlig det er?

Vet du hvilken strafferamme vi snakker om når det gjelder falsk anklage?

Ikke?

Vi snakker opp til 10 års fengsel.

10 års fengsel.

Forstår du hvor alvorlig dette er?

Forstår du hva Noen har utsatt meg for?

Nå er det faen meg nok! Jeg finner meg ikke i å bli misbrukt på denne måten! Jeg er utsatt for et massivt overgrep, og nå må dette absurde spillet fra Noen ta slutt. Nå må den som faktisk har gjort noe galt stilles til ansvar.

Og den som har gjort noe galt er altså ikke meg, men min eks - samboer!

Politiet jobber nå med saken. De sitter med OMFATTENDE mengder dokumentasjon på at det Noen har påstått ikke stemmer.

De sitter med OMFATTENDE mengder dokumentasjon som viser at en samfunnstopp har LØYET og MISBRUKT hele rettssystemet.

Vi er alle avhengige av et politi og et rettssystem som fungerer slik det er ment. Som behandler alle likt. Som håndterer BEVIS på korrekt måte.

I denne saken har Noen altså misbrukt det offentlige for å berike seg selv og oppnå personlig vinning. Og det snart 3 år lange arbeidet vi har nedlagt gir nå endelig resultater, ved at Noens straffbare handlinger faktisk etterforskes av politiet på Romerike. 

 

Avslutningsvis kommer en hilsen til Noen: Jeg kommer ALDRI til å gi meg når det gjelder denne saken! 

Hvis du lurte på det.

 

Noen eks

 

 

 

 

 

 

 

ALVORLIG TALT!


 

Jeg vet at bloggen har nye lesere i dag. Derfor starter dette innlegget med en bitteliten oppsummering:

Våren 2014 innleverte Noen en falsk anmeldelse mot sin eks. Dessverre et ganske vanlig fenomen i forbindelse med samlivsbrudd. Der den ene ønsker å sverte den andre. 

Og hvordan vet jeg at det er et ganske vanlig fenomen?

For det første har jeg vært i live i over 40 år. Jeg har derfor rukket å lese ganske mye, og jeg har rukket å snakke med ganske mange som har kunnet informere om slikt.

For det andre har jeg arbeidet som politi i Oslo siden 2000. I mange av de årene som etterforsker. Den dag i dag arbeider jeg som etterforsker. Jeg har derfor konkret erfaring med nettopp slike saker.

Det skal selvsagt også nevnes at dette med falske anmeldelser i forbindelse med samlivsbrudd er godt kjent for ALLE politifolk, som en del av opplæringen og som en del av f.eks. etterforskningsplaner som benyttes daglig.

Ok, la oss gå videre.

Den nevnte eksen er min samboer i dag.

Og den politietterforskningen som ble foretatt ved Majorstuen politistasjon etter at den falske anmeldelsen ble innlevert, var så hårreisende at jeg faktisk synes det er vanskelig å finne ord som beskriver den. Og det sier mye, fordi jeg kan ganske mange ord.

Etterforskningen var ihvertfall så dårlig at jeg så meg helt nødt til å innlevere et formelt varsel for å få Oslo politidistrikt til å ta dette på alvor.

Og for at du skal få vite (eller bli påminnet om) hvor hårreisende etterforskningen var, nevner jeg noen faktorer:

Vedkommende som innleverte anmeldelsen ble ALDRI avhørt av politiet eller stilt spørsmål i forhold til det vedkommende påsto. Politiet tok altså imot opplysingene uten å kontrollere dem nærmere.

Vedkommendes anmeldelse er FULL av påstander som beviselig ikke stemmer. Og når jeg skriver beviselig så mener jeg BEVISELIG. Til politiet ble det (fra "denne siden") nemlig innlevert en stor mengde dokumentasjon som viser at vedkommendes påstander ikke stemmer. Men politiet la denne dokumentasjonen nederst i bunken, og gjorden ingenting med den.

Og det var ikke bare at politiet la dokumentasjon nederst i bunken.

Neida, politiet FJERNET også dokumentasjon fra sakskomplekset. Mange sider. Og de sidene er selvsagt dokumentasjon som viser at det som ble påstått i anmeldelsen IKKE stemmer.

Og det stopper jo ikke der.

Politiet leverte ut anmeldelsen, altså det 9 sider lange dokumentet, til vedkommende som hadde kommet med de falske opplysningene. Slik at vedkommende kunne levere denne til et av de viktigste vitnene i saken. Slik at dette vitnet kunne lese denne anmeldelsen (med alle de falske påstandene) i 3 MÅNEDER før vedkommende ble avhørt av politiet.

Og dette vitnet FORTALTE til politiet at anmeldelsen var lest mange ganger. Og at vedkommende derfor var svært påvirket.

Og politiet?

Syntes det var heeeeelt uproblematisk.

!

Og bare for å nevne en ting til: Vitner som har informasjon som også viser at påstandene i anmeldelsen IKKE stemmer, ble nektet avhørt av politiet.

Poenget er at politiet ønsket IKKE å ta hensyn til at de hadde å gjøre med en falsk anmeldelse. Politiet ønsket tydeligvis å "ta" feil person!

Og min varsling har ført til flere oppslag i Dagbladet. Og i ett av dem kan du lese at varslingen har ført til gransking av etterforskningen. Oslo politidistrikt forsto nok etterhvert at jeg IKKE kom til (og IKKE kommer til) å gi meg. Så ledelsen i OPD ga PWC i oppdrag å foreta en objektiv gransking.

Granskingen startet i begynnelsen av mars, og den pågår fremdeles. 

Og i dag har det altså vært nytt oppslag i Dagbladets papirutgave. Artikkelen kan du lese på Facebooksiden "Justismord i Norge."

La meg utdype den artikkelen litt:

Som du kan lese er vedkommende som innleverte den falske anmeldelsen i 2014 altså POLITIANMELDT, for blant annet falsk anmeldelse og falsk forklaring. Sakene etterforskes av Romerike politidistrikt. Den første anmeldelsen ble innlevert allerede SOMMEREN 2016. Og det skal ikke veldig mye hjernekapasitet til for å forstå at det begynner å bli ganske lenge siden. Det skal heller ikke så mye kapasitet til for å forstå at politiet på Romerike altså har sittet med VIKTIG informasjon mot vedkommende som innga den falske anmeldelsen i 2014 i laaaang tid. Uten å foreta seg noe.

Og hvis du og jeg tenker litt sammen; Hvor sannsynlig tror du det er at politiet på Romerike lot sakene ligge så lenge nettopp FORDI sakene inneholdt så MYE informasjon mot vedkommende som innleverte den falske anmeldelsen i 2014? Jeg tror det er VELDIG sannsynlig! Eller nei; Jeg tror det er HELT SIKKERT!

Det er jo helt tydelig at politiet arbeider hardt for å dekke over feil på feil på feil på feil som politiet har begått tidligere. Og dette er POLITIET, altså! Som både du og jeg og alle andre er helt avhengige av å ha tillit til.......!  

Og jeg har viktig informasjon knyttet til nettopp disse anmeldelsene. Så jeg har siden sommeren 2016 bedt politiet på Romerike om å bli avhørt som vitne. Og det tok altså  9 MÅNEDER før jeg ble innkalt. Og den eneste grunnen til at jeg ble innkalt var at sakene begynte å få mediaoppmerksomhet.

Så jeg var til vitneavhør på Romerike rett før påske. Og det var en mildt sagt selsom opplevelse.

På Romerike ble jeg møtt av en etterforsker som altså instruerte meg (et vitne i saken) om hva min forklaring skulle dreie seg om og hva den IKKE skulle dreie seg om....! Etterforskeren ga også uttrykk for manglende lyst til å etterforske sakene, og hadde til og med gjort forsøk på å slippe å etterforske dem.

Er det mulig?

Tydeligvis.

Skal det være mulig?

NEI!

Og ikke nok med det.

Etterforskeren hadde ikke lest alle saksdokumentene. Og hadde heller ikke kontroll på hvor saksdokumentene befant seg. 

Forstår du nå hvorfor jeg til Dagbladet uttaler at jeg ikke blir tatt på alvor?!?

Og det er jo ikke bare jeg som ikke blir tatt på alvor i denne saken! Det er INGEN som blir tatt på alvor i denne saken. Og den enkeltes RETTSSIKKERHET blir ikke tatt på alvor slik politiet oppfører seg i denne saken. Heller ikke DIN rettssikkerhet blir tatt på alvor når det som foregår i denne saken er mulig.

La meg avslutte dette innlegget med å fortelle litt om PWCs gransking.

Jeg var i et flere timer langt intervju hos PWC i begynnelsen av mars. Etter at Oslo politidistrikt altså hadde bestemt at den hårreisende etterforskningen foretatt ved Majorstuen politistasjon skulle granskes. 

Og i løpet av de timene oppdaget jeg følgende; Det er svært mye som tyder på at CA 80 SIDER av min varsling IKKE har blitt oversendt fra Oslo politidistrikt til PWC. Og akkurat de sidene inneholder SVÆRT VIKTIG informasjon.

ALVORLIG TALT! 

HVA ER DET SOM FOREGÅR?

lillie

 

 

 

 

 

NY ARTIKKEL I DAGBLADET

 

Hei!

I dag er det altså lørdag 22. april. Grunnen til at det har vært stille på bloggen en stund er at vi har vært inne i en slags venteperiode. Ting har skjedd, men de har ikke skjedd så synlig. Om du forstår.

Eller sagt på en annen måte; jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg om alt som har foregått (og fremdeles foregår) i kulissene. Det kan jeg ikke akkurat nå. Men det kommer. Vær trygg!

Og noe kommer allerede i dag. Ny artikkel i lørdags - Dagbladet. På side 17. Nå (kl. 11.30) kun på papir, men forhåpentligvis på nett etterhvert.

I artikkelen kan du lese enda mer om politiets manglende ivaretakelse av den enkeltes rettssikkerhet. Det er virkelig så skremmende! Løp og kjøp!

Dette blogginnlegget er bare et lite drypp. Det kommer mer senere i dag.

Riktig god lørdag så lenge!

 

lillie


 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
Lill-Karine Nielsen

Lill-Karine Nielsen

43, Oslo

Jeg har arbeidet som politi i Oslo i ca. 16 år. Denne bloggen handler om falske anmeldelser, hårreisende politietterforskning, varsling og justismord. Mitt liv de siste 2,5 årene, mer eller mindre oppsummert gjennom ett innlegg hver dag.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker