POLITISKANDALEN ER ET FAKTUM!

 


 

 

Dere som har lest alle blogginnleggene har nå fått rimelig god oversikt over hva som har foregått i denne saken. Dere har lest om Noen, om det falske nødanropet til politiet, om den falske anmeldelsen, om den hårreisende politietterforskningen der opplysninger ikke er kontrollert og der dokumenter er fjernet fra saken. Og dere har lest om min varsling som følge av alt dette.

Som dere nå har blitt gjort oppmerksom på gjentatte ganger har jeg jobbet som politi i Oslo i mange år, flere av disse årene som etterforsker av alvorlige straffesaker.

Og når det gjelder denne aktuelle saken har jeg helt fra starten i 2014 stilt meg selv spørsmålene; "Hva i huleste er det som foregår?" og "Hvordan er dette mulig?"

Og nå har jeg funnet svaret!

For et par dager siden ble jeg oppmerksom på et dokument. Og det dokumentet er skrevet av en politiadvokat i Oslo politidistrikt. Og dokumentet inneholder opplysninger som ikke tåler dagens lys. Og det er derfor jeg skriver om det her.

Hvis du har lest Dagbladets artikkel vet du at Noens eks har anmeldt Noen for blant annet falsk anmeldelse. Du vet også at saken etterforskes på Romerike. Romerike politidistrikt er såkalt settepolitidistrikt for Oslo, fordi det foreligger grunner til at Oslo i dette tilfellet ikke kan etterforske saken.

Og det er nå det blir interessant.

Det dokumentet jeg nevnte for et par linjer siden er et såkalt Påtegningsdokument. Og i det dokumentet skriver politiadvokaten begrunnelsen for hvorfor saken ikke kan etterforskes i Oslo.

Og her kommer den. Politiets egen begrunnelse, altså. Og jeg har kun byttet ut ett ord. Du kommer til å forstå hvilket.

"Saken antas å ikke kunne etterforskes og avgjøres i vårt politidistrikt idet Noen har TILKNYTNING til ansatte i politidistriktet som tidligere er straffet for brudd på taushetsplikten."

!!!!!!!!!!!!!!!!

Du husker hvem som er straffet for brudd på taushetsplikten, ikke sant? Nettopp: Det er etterforskningslederen i den saken som nå granskes av PwC!

Du har helt sikkert forstått sammenhengen her nå, men jeg synes det er verdt å presisere:

Noen har altså en TILKNYTNING til etterforskningslederen i saken! 

Og vet du hvor lenge Oslo politidistrikt har visst om denne TILKNYTNINGEN? 

Siden juli 2016.......!!! Det var nemlig da det aktuelle dokumentet ble skrevet. 

Og har politiet foretatt seg noe i forhold til dette?

NEI!

Trenger jeg å si mer enn at skandalen er et faktum?!?

Og den er bekreftet av politiet selv......!

 

lillie

 

 

 

 

  

  

 

OPPDATERING



Jeg vet at det er mange nye lesere av bloggen og av Facebooksiden "Justismord i Norge."

Her kommer en liten oppdatering, også med noe ny info for dere som har vært med en stund.

Denne bloggen kom altså i stand som følge av at politiet i Oslo gjennomførte en så hårreisende dårlig etterforskning i en sak at jeg så meg nødt til å produsere et formelt varsel som tok for seg mine observasjoner. Varselet ble sendt via den formelle varslingskanalen (Ernst&Young) høsten 2016. Etter mye "om og men" fra OPDs side, besluttet endelig politimesteren i Oslo at Majorstuen politistasjons etterforskning av den aktuelle saken skulle granskes eksternt. Mandat ble utarbeidet og gransking ble igangsatt av PwC i mars 2017.

Denne bloggen har så langt ca. 45.000 lesere, og  Dagbladet har hatt flere oppslag om saken.

Og hvem er så varsleren? Altså jeg?

Jo, jeg ble uteksaminert fra Politihøyskolen i 2000 og har vært ansatt i Oslo politidistrikt siden da. Jeg har arbeidet innenfor ordenstjeneste, forebyggende tjeneste og etterforskning. I flere år var jeg ansatt som etterforsker av alvorlige straffesaker ved seksjon for volds - og seksualforbrytelser på politihuset i Oslo. Også i dag jobber jeg som etterforsker i OPD.

Så jeg kan politiarbeid. Jeg kan etterforskning. Jeg kjenner igjen feil i etterforskningen når jeg ser dem. Jeg er en forkjemper for den enkeltes rettssikkerhet. Derfor er jeg en varsler i dag.

Rapporten fra PwC ventes i disse dager.

Noe av det som har vært (og er) ekstremt frusterende med denne saken, i tillegg til at politiet har håndtert den som beskrevet ovenfor, er at det fins så mange mennesker der ute som vet hvor sannheten ligger. Det er så mange som vet at i bunnen for denne saken ligger det en falsk politianmeldelse. Det er så mange som vet at det som påstås i anmeldelsen er så langt fra sannheten som det er mulig å komme.

Og i og med at det er så mange som vet dette er det så himla frustrerende at det ikke er noen som GJØR noe. At jeg står alene og roper. Det burde ikke vært sånn. Det er nemlig mennesker som risikerer å bli svært skadelidende, som følge av all urett som har blitt begått til nå. Og det vet folk. Likevel har "alle" til nå valgt å skygge unna. 

Og ja; jeg skjønner at det kan være ubehagelig å engasjere seg. Og jeg skjønner at det kan være fristende å overbevise seg selv om at man ikke har noe ansvar eller at andre sikkert gjør noe.

Problemet er at det etterhvert kan bli mye mer ubehagelig å oppleve at man BURDE ha foretatt seg noe. Fordi man faktisk kunne ha bidratt positivt. Men fordi man IKKE gjorde noe, bidro man istedet negativt. Gjennom sin passivitet.

OG DA ER DET FOR SENT......

Vi skriver 10. juni 2017. Saken startet 15. mai 2014. Etter omtrent 3 år med viten om alle løgnene er det nå faktisk EN person som har gjort noe. I tillegg til meg. Jeg vet ikke hvem personen er. Men vedkommende har skrevet et anonymt brev. Til en etat som er inne i denne saken. Et lang brev. Og i brevet skisserer personen SANNHETEN. Og sannheten er selvsagt det motsatte av det som hevdes i den falske anmeldelsen.

Det er selvsagt på sin plass å si TAKK! Også TUSEN TAKK! Og det er bare å håpe på at flere henger seg på. Og forteller sannheten. Man kan jo følge vedkommendes eksempel. Og sende et brev. Til politiet, f.eks. Og hvis man lurer på om man skal eller ikke, så kan det kanskje være et tips å kjenne på egen samvittighet....?

Avslutningsvis deler jeg en kommentar jeg fikk på blogginnlegget fra 28. januar 2017. Ikke for å fremheve meg selv, men fordi kommentaren kommer fra en person som "kjenner" meg gjennom politijobben. Og det er viktig for meg at du forstår at jeg er svært opptatt av profesjonalitet og kvalitet i arbeidet. 

"Hei Lill - Karine. Du husker helt sikkert ikke meg, men vi har møttes i jobben. Jeg er ikke politi. Jeg er veldig imponert over kvaliteten i ditt arbeid fra det jeg har sett av deg i jobben, og jeg er helt trygg på at du er hel ved og topp menneske. Jeg har lest meg gjennom hele bloggen din i dag, og jeg tviler ikke et øyeblikk på at det du skriver stemmer. Det er bare så fryktelig, og jeg tenker det finnes ikke ord for å beskrive hvordan du må ha hatt det disse årene. Aldri aldri gi deg!"

Jeg gir meg ikke! Men jeg ønsker meg flere på laget......

 

lillie

 

 

 

 

 

 

22.05.2017

I dag har jeg vært i Drammen. På jobb for Oslo politidistrikt. Og tatt avhør. I straffesak.

Og på veien dit hørte jeg et innslag på radioen som fikk meg til å tenke at jeg må skrive et innlegg på bloggen. Det har vært stille en stund. Fordi det ikke har skjedd så mye. Eller; det har skjedd både det ene og det andre. Men det har ikke vært sånt som jeg har kunnet skrive om. Foreløpig. Og vi venter fremdeles på rapporten fra PwC. Så vet du det. Og rapporten skal visstnok være ferdig før sommeren. Og det er vel omtrent nå. 

Men tilbake til innslaget på radioen. Det handlet om forsikringssvindel. Kanskje hørte du det også.

NRK intervjuet en forsikringsagent. Vera. Som fortalte hvordan hun jobber med slike saker. Hun fortalte at hun har politibakgrunn. Og hun ga konkrete eksempler fra forsikringssaker hun har utredet.

Hun fortalte blant annet om en mann som, etter en ferie, meldte utemøblene sine stjålet. Men han lurte ikke Vera. For Vera gjorde etterforskningsjobben sin. Og sjekket alle mulige kilder for å finne ut av om det mannen påsto stemte eller ikke. Og Vera fant et bilde postet på Facebook. Som viste utemøblene. I hagen til den aktuelle mannen. På et tidspunkt ETTER at mannen påsto at møblene ble tatt.

Og konfrontert med dette beviset tilsto mannen at han hadde løyet. 

Og Vera fortalte i programmet hvor viktig det er at hun, som forsikringsagent, forholder seg objektiv og tester ulike hypoteser for å finne frem til sannheten.

Og jeg nikket og nikket. Der jeg satt i bilen. Og var så enig med Vera.

Men så sa Vera; "Som forsikringsagent arbeider jeg på samme måte som politietterforskere."

Og da sluttet jeg å nikke.

For det stemmer ikke.

Nødvendigvis.

Det vet jeg.

Det vet du, hvis du har fulgt med på saken som danner grunnlaget for denne bloggen.

Nei, Vera; Som forsikringsagent arbeider du på den måten politietterforskere BØR arbeide. I dette eksempelet var et bilde helt avgjørende. Og det skal det jo være. Mens for enkelte politietterforskere (og ledere) vet vi altså at slike avgjørende bevis (som viser at Noen lyver og lyver og lyver og lyver) ikke tas med i betraktningen i det hele tatt.

Og det får meg til å lure på om de beste politifolkene er å finne i forsikringsbransjen.

Det er isåfall fint for de ærlige forsikringstakerne.

Men det er en skandale for rettssikkerheten.

Både din.

Og min.

 

lillie

   

FALSK FORKLARING

 


 

 

 

Bildet viser en artikkel fra Asker og Bærum budstikke i dag. Saken dreier seg om en kvinne som nå er tiltalt for å ha forklart seg falskt for politiet.

Saken har altså flere likhetstrekk med saken som danner grunnlaget for denne bloggen. Blant annet:

  • Bevisst uriktig forklaring på flere punkter.
  • Forklaringen ble gitt i en straffesak.

 

Artikkelen avsluttes med en uttalelse fra førstestatsadvokat Kampen:

"Rettsstaten avhenger av at vitner forklarer seg sannferdig. Det er alvorlig at noen forsøker å påvirke utfallet av etterforskninger og rettssaker med bevisst uriktige forklaringer."

Og det er jo akkurat det som er poenget.

Staten Norge er faktisk helt avhengig av at de som bringer anmeldelser og forklaringer inn for politiet SNAKKER SANT. At de ikke kommer med historier de vet ikke stemmer. At de ikke lyver og manipulerer. At de ikke misbruker vårt felles system.

Derfor er det SVÆRT ALVORLIG når noen ikke følger reglene når det gjelder dette. Og det har jo også politiet på Romerike bekreftet. Senest i Dagbladet på lørdag.

Og for å poengtere hvor alvorlig det er, i tillegg til å minne om at det er STRAFFBART og kan medføre flere års fengselsstraff: Alle som innleverer en politianmeldelse i dette landet må signere på at de er kjent med at det er nettopp det. Straffbart, altså. Å inngi en bevisst uriktig anmeldelse. Og å forklare seg bevisst uriktig.

Anmelder - og vitneansvaret, heter det. Så det er ikke sånn at man, i etterkant av å ha forklart seg bevisst uriktig, kan si ....."Eeeeeeh, oida unnskyld, jeg visste ikke det, jeg. Beklager, altså; det skal aldri gjenta seg." Og så er det greit, liksom. Det er ikke sånn. Hvis noen trodde det. Eller Noen.

Neida. Det er ikke sånn. Det vet jeg. Fordi jeg er politietterforsker. Faktisk. Og drar på jobb i Oslo politidistrikt hver dag. Og tar avhør. Og i den innledende fasen av hvert eneste vitne - avhør og fornærmet - avhør sier jeg (og alle mine kollegaer): "Du gjøres kjent med vitne - ansvaret. Det vil si at det er straffbart å forklare seg bevisst uriktig under avhøret."

Og avhøret avsluttes med at vedkommende leser igjennom og signerer.

Og da er det vedtatt. 

 

lillie

 

 

TAKK!

 


 

 

Dette innlegget benytter jeg til å takke.

Jeg vil takke alle som har lest bloggen så langt. Det nærmer seg 40.000. 

Jeg vil takke dere som har henvendt seg til meg, som følge av at dere har blitt oppmerksomme på denne saken. Noen av dere kjente jeg fra før, andre ikke. Flere har fortalt sine egne historier, blant annet om opplevelser knyttet til politi og rettsvesen. Flere har kommet med tilbakemeldinger om at de setter pris på at jeg står fram og løfter temaene rettssikkerhet og varsling fram i lyset. Det varmer å få vite sånt.

Jeg håper dere alle blir med videre. Kampen fortsetter, selvsagt. Jeg har lovet å ikke gi meg, og alle som kjenner meg vet at jeg holder det jeg lover. De som ikke kjenner meg kan også være helt trygge på akkurat det.

Og det kommer mer av interesse, følg med!

Avslutningsvis drister jeg meg til å be hver og en av dere om et par tjenester:

Fortell om saken til andre. Fortell om avisartiklene. Fortell om bloggen. Del den. Fortell om Facebook - siden Justismord i Norge. Del den.

I løpet av de snart 3 årene som har gått siden denne saken ble igangsatt har flere instanser og etater gjort mange forsøk på å tie den ihjel. 

De kommer ikke til å lykkes.

Jeg fortsetter å rope.

Rop sammen med meg, vær så snill.

TAKK!

 

lillie

 

  

DET ER JEG SOM ER NOENS EKS

Det er nå snart 3 år siden Noen anmeldte meg falskt til politiet, etter et samlivsbrudd som jeg tok initiativ til.

En gang trodde jeg at norsk politi og norsk rettsvesen fungerte slik det er ment å fungere. At den enkeltes rettssikkerhet ble ivaretatt, og at hvilket samfunnslag man tilhørte ikke hadde betydning for hvordan en politietterforskning ble lagt opp. Jeg trodde faktisk det.

Nå tror jeg helt annerledes. Eller; jeg vet at det er helt annerledes. 

Du som vet hvem jeg er, vet også hvem Noen er. Du vet hvem jeg har vært samboer med i 19 år. Du vet at hun har mye penger. Du vet at hun har mye makt. Du vet at hun omgir seg med betydningsfulle personer. Personer du leser om i avisene hver eneste dag. Du vet at hun innehar viktige styreverv. Du vet at hun står på listen over Norges mektigste.

Og nå vet du altså hva hun er istand til å gjøre. For å ramme en uskyldig person. For å gjøre et forsøk på å ødelegge et menneskes tilværelse.

Og det er ingen som helst tvil om at hun er godt hjulpet av norsk politi. Det er bare å lese gårsdagens blogginnlegg for å se sammenhengen her.

Det er imidlertid et uomtvistelig faktum at det er Noen som har tatt initiativet til det hele. Det var Noen som gikk til det skritt å faktisk innlevere den falske anmeldelsen. Og det er Noen som har servert løgn, på løgn, på løgn, på løgn til politiet. Løgner politiet burde og skulle ha avslørt (og som de har blitt gjort oppmerksom på og fått dokumentert gjentatte ganger), men likevel.

Det er Noen som nå er politianmeldt for blant annet falsk anmeldelse og falsk forklaring. Det kunne du lese om i Dagbladet i går. Sakene etterforskes altså på Romerike, og som påtaleansvarlig gir uttrykk for; Dette er alvorlig.

Vet du hvor alvorlig det er?

Vet du hvilken strafferamme vi snakker om når det gjelder falsk anklage?

Ikke?

Vi snakker opp til 10 års fengsel.

10 års fengsel.

Forstår du hvor alvorlig dette er?

Forstår du hva Noen har utsatt meg for?

Nå er det faen meg nok! Jeg finner meg ikke i å bli misbrukt på denne måten! Jeg er utsatt for et massivt overgrep, og nå må dette absurde spillet fra Noen ta slutt. Nå må den som faktisk har gjort noe galt stilles til ansvar.

Og den som har gjort noe galt er altså ikke meg, men min eks - samboer!

Politiet jobber nå med saken. De sitter med OMFATTENDE mengder dokumentasjon på at det Noen har påstått ikke stemmer.

De sitter med OMFATTENDE mengder dokumentasjon som viser at en samfunnstopp har LØYET og MISBRUKT hele rettssystemet.

Vi er alle avhengige av et politi og et rettssystem som fungerer slik det er ment. Som behandler alle likt. Som håndterer BEVIS på korrekt måte.

I denne saken har Noen altså misbrukt det offentlige for å berike seg selv og oppnå personlig vinning. Og det snart 3 år lange arbeidet vi har nedlagt gir nå endelig resultater, ved at Noens straffbare handlinger faktisk etterforskes av politiet på Romerike. 

 

Avslutningsvis kommer en hilsen til Noen: Jeg kommer ALDRI til å gi meg når det gjelder denne saken! 

Hvis du lurte på det.

 

Noen eks

 

 

 

 

 

 

 

ALVORLIG TALT!


 

Jeg vet at bloggen har nye lesere i dag. Derfor starter dette innlegget med en bitteliten oppsummering:

Våren 2014 innleverte Noen en falsk anmeldelse mot sin eks. Dessverre et ganske vanlig fenomen i forbindelse med samlivsbrudd. Der den ene ønsker å sverte den andre. 

Og hvordan vet jeg at det er et ganske vanlig fenomen?

For det første har jeg vært i live i over 40 år. Jeg har derfor rukket å lese ganske mye, og jeg har rukket å snakke med ganske mange som har kunnet informere om slikt.

For det andre har jeg arbeidet som politi i Oslo siden 2000. I mange av de årene som etterforsker. Den dag i dag arbeider jeg som etterforsker. Jeg har derfor konkret erfaring med nettopp slike saker.

Det skal selvsagt også nevnes at dette med falske anmeldelser i forbindelse med samlivsbrudd er godt kjent for ALLE politifolk, som en del av opplæringen og som en del av f.eks. etterforskningsplaner som benyttes daglig.

Ok, la oss gå videre.

Den nevnte eksen er min samboer i dag.

Og den politietterforskningen som ble foretatt ved Majorstuen politistasjon etter at den falske anmeldelsen ble innlevert, var så hårreisende at jeg faktisk synes det er vanskelig å finne ord som beskriver den. Og det sier mye, fordi jeg kan ganske mange ord.

Etterforskningen var ihvertfall så dårlig at jeg så meg helt nødt til å innlevere et formelt varsel for å få Oslo politidistrikt til å ta dette på alvor.

Og for at du skal få vite (eller bli påminnet om) hvor hårreisende etterforskningen var, nevner jeg noen faktorer:

Vedkommende som innleverte anmeldelsen ble ALDRI avhørt av politiet eller stilt spørsmål i forhold til det vedkommende påsto. Politiet tok altså imot opplysingene uten å kontrollere dem nærmere.

Vedkommendes anmeldelse er FULL av påstander som beviselig ikke stemmer. Og når jeg skriver beviselig så mener jeg BEVISELIG. Til politiet ble det (fra "denne siden") nemlig innlevert en stor mengde dokumentasjon som viser at vedkommendes påstander ikke stemmer. Men politiet la denne dokumentasjonen nederst i bunken, og gjorden ingenting med den.

Og det var ikke bare at politiet la dokumentasjon nederst i bunken.

Neida, politiet FJERNET også dokumentasjon fra sakskomplekset. Mange sider. Og de sidene er selvsagt dokumentasjon som viser at det som ble påstått i anmeldelsen IKKE stemmer.

Og det stopper jo ikke der.

Politiet leverte ut anmeldelsen, altså det 9 sider lange dokumentet, til vedkommende som hadde kommet med de falske opplysningene. Slik at vedkommende kunne levere denne til et av de viktigste vitnene i saken. Slik at dette vitnet kunne lese denne anmeldelsen (med alle de falske påstandene) i 3 MÅNEDER før vedkommende ble avhørt av politiet.

Og dette vitnet FORTALTE til politiet at anmeldelsen var lest mange ganger. Og at vedkommende derfor var svært påvirket.

Og politiet?

Syntes det var heeeeelt uproblematisk.

!

Og bare for å nevne en ting til: Vitner som har informasjon som også viser at påstandene i anmeldelsen IKKE stemmer, ble nektet avhørt av politiet.

Poenget er at politiet ønsket IKKE å ta hensyn til at de hadde å gjøre med en falsk anmeldelse. Politiet ønsket tydeligvis å "ta" feil person!

Og min varsling har ført til flere oppslag i Dagbladet. Og i ett av dem kan du lese at varslingen har ført til gransking av etterforskningen. Oslo politidistrikt forsto nok etterhvert at jeg IKKE kom til (og IKKE kommer til) å gi meg. Så ledelsen i OPD ga PWC i oppdrag å foreta en objektiv gransking.

Granskingen startet i begynnelsen av mars, og den pågår fremdeles. 

Og i dag har det altså vært nytt oppslag i Dagbladets papirutgave. Artikkelen kan du lese på Facebooksiden "Justismord i Norge."

La meg utdype den artikkelen litt:

Som du kan lese er vedkommende som innleverte den falske anmeldelsen i 2014 altså POLITIANMELDT, for blant annet falsk anmeldelse og falsk forklaring. Sakene etterforskes av Romerike politidistrikt. Den første anmeldelsen ble innlevert allerede SOMMEREN 2016. Og det skal ikke veldig mye hjernekapasitet til for å forstå at det begynner å bli ganske lenge siden. Det skal heller ikke så mye kapasitet til for å forstå at politiet på Romerike altså har sittet med VIKTIG informasjon mot vedkommende som innga den falske anmeldelsen i 2014 i laaaang tid. Uten å foreta seg noe.

Og hvis du og jeg tenker litt sammen; Hvor sannsynlig tror du det er at politiet på Romerike lot sakene ligge så lenge nettopp FORDI sakene inneholdt så MYE informasjon mot vedkommende som innleverte den falske anmeldelsen i 2014? Jeg tror det er VELDIG sannsynlig! Eller nei; Jeg tror det er HELT SIKKERT!

Det er jo helt tydelig at politiet arbeider hardt for å dekke over feil på feil på feil på feil som politiet har begått tidligere. Og dette er POLITIET, altså! Som både du og jeg og alle andre er helt avhengige av å ha tillit til.......!  

Og jeg har viktig informasjon knyttet til nettopp disse anmeldelsene. Så jeg har siden sommeren 2016 bedt politiet på Romerike om å bli avhørt som vitne. Og det tok altså  9 MÅNEDER før jeg ble innkalt. Og den eneste grunnen til at jeg ble innkalt var at sakene begynte å få mediaoppmerksomhet.

Så jeg var til vitneavhør på Romerike rett før påske. Og det var en mildt sagt selsom opplevelse.

På Romerike ble jeg møtt av en etterforsker som altså instruerte meg (et vitne i saken) om hva min forklaring skulle dreie seg om og hva den IKKE skulle dreie seg om....! Etterforskeren ga også uttrykk for manglende lyst til å etterforske sakene, og hadde til og med gjort forsøk på å slippe å etterforske dem.

Er det mulig?

Tydeligvis.

Skal det være mulig?

NEI!

Og ikke nok med det.

Etterforskeren hadde ikke lest alle saksdokumentene. Og hadde heller ikke kontroll på hvor saksdokumentene befant seg. 

Forstår du nå hvorfor jeg til Dagbladet uttaler at jeg ikke blir tatt på alvor?!?

Og det er jo ikke bare jeg som ikke blir tatt på alvor i denne saken! Det er INGEN som blir tatt på alvor i denne saken. Og den enkeltes RETTSSIKKERHET blir ikke tatt på alvor slik politiet oppfører seg i denne saken. Heller ikke DIN rettssikkerhet blir tatt på alvor når det som foregår i denne saken er mulig.

La meg avslutte dette innlegget med å fortelle litt om PWCs gransking.

Jeg var i et flere timer langt intervju hos PWC i begynnelsen av mars. Etter at Oslo politidistrikt altså hadde bestemt at den hårreisende etterforskningen foretatt ved Majorstuen politistasjon skulle granskes. 

Og i løpet av de timene oppdaget jeg følgende; Det er svært mye som tyder på at CA 80 SIDER av min varsling IKKE har blitt oversendt fra Oslo politidistrikt til PWC. Og akkurat de sidene inneholder SVÆRT VIKTIG informasjon.

ALVORLIG TALT! 

HVA ER DET SOM FOREGÅR?

lillie

 

 

 

 

 

NY ARTIKKEL I DAGBLADET

 

Hei!

I dag er det altså lørdag 22. april. Grunnen til at det har vært stille på bloggen en stund er at vi har vært inne i en slags venteperiode. Ting har skjedd, men de har ikke skjedd så synlig. Om du forstår.

Eller sagt på en annen måte; jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg om alt som har foregått (og fremdeles foregår) i kulissene. Det kan jeg ikke akkurat nå. Men det kommer. Vær trygg!

Og noe kommer allerede i dag. Ny artikkel i lørdags - Dagbladet. På side 17. Nå (kl. 11.30) kun på papir, men forhåpentligvis på nett etterhvert.

I artikkelen kan du lese enda mer om politiets manglende ivaretakelse av den enkeltes rettssikkerhet. Det er virkelig så skremmende! Løp og kjøp!

Dette blogginnlegget er bare et lite drypp. Det kommer mer senere i dag.

Riktig god lørdag så lenge!

 

lillie


 

POLITIREFORMEN

 

 

 



Du har helt sikkert hørt om politireformen. Den store omleggingen som for tiden pågår i politi - og lensmannsetaten i dette landet.

Og flere høye herrer (stort sett) har uttalt seg om hvor flott alt skal bli når endringene er et faktum.

Ifølge min gode venn Wikipedia, som har vist seg å være mye mer trofast enn mange av de vennene jeg trodde jeg hadde, er hovedmålene med reformen dette:

Å effektivisere politistyrken i Norge.

Å fremheve arbeidet med kultur og ledelse. (Hva nå enn det betyr).

Å stille krav til responstid.

Og kanskje tenker du at dette er et kjedelig tema. Jeg tenker heller at det er ganske skummelt.

Se på de 3 punktene igjen. Er det ikke noe som mangler?

Jo!

Hva er det jeg har etterlyst i ca. alle mine blogginnlegg? I alle medieoppslagene der jeg har uttalt meg? I mine varslinger?

Jo:

K*V*A*L*I*T*E*T 

Det savner jeg.

Og det synes jeg faktisk du bør savne også.

For din egen skyld.

For din egen rettssikkerhets skyld.

Hvis du så Brennpunkt på Nrk1 for kort tid siden, blant annet om behovet for bedre etterforskningskompetanse, møtte du en annen dame som savner akkurat det samme. Nemlig Grete Lien Metlid, leder for seksjon for volds - og seksualforbrytelser på Politihuset i Oslo.

Vi må begynne å snakke om K*V*A*L*I*T*E*T, sa hun. Flere ganger sa hun det. 

Og Grete er en klok dame. Du bør lytte til henne.

Og til meg.

Vi vet begge hva vi snakker om. Det våger jeg å påstå.

Og jeg liker å våge.

Men det har du kanskje skjønt.

 

lillie

SAKSGANGEN


 

 

På tide med en liten oppsummering igjen.

Det er stadig nye lesere, og jeg har full forståelse for at det kan være mye å holde orden på i denne saken. Mange spørsmål kan sikkert dukke opp hvis man ikke leser alle blogginnleggene i rekkefølge. Målet er å gi noen svar her:

Den falske anmeldelsen ble innlevert i mai 2014. Samme dag som den falske nødmeldingen ble ringt inn til politiets operasjonssentral (112).

I politianmeldelsen fremsettes det en hel rekke falske påstander, som (naturlig nok) ikke dokumenteres eller underbygges nærmere.

Anmeldelsen oversendes til Majorstuen politistasjon, som rette "vedkommende" i forhold til å foreta den videre etterforskningen.

Og den jobben som gjøres fra politiets side i perioden mai 2014 til våren 2015 er ikke etterforskning. Det er "etterforskning." 

Det er i den perioden politiet ikke undersøker de nevnte påstandene i anmeldelsen nærmere. Det er i den perioden politiet nekter å avhøre vedkommende som har kommet med alle påstandene, til tross for gjentatte anmodninger om å gjøre nettopp det.

Det er i den perioden politiet utleverer anmeldelsen til vedkommende som har kommet med alle de nevnte påstandene, slik at vedkommende gir denne videre til et av de viktigste vitnene i saken. Og dette vitnet er selvsagt svært påvirket når vedkommende blir avhørt av politiet.

Det er i den perioden politiet nekter å avhøre vitner som kan forklare og underbygge at de falske påstandene er nettopp det. Falske.

Det er i den perioden politiet nekter å ta hensyn til bevis som ligger i saken, bevis som gir et tydelig bilde av at de nevnte påstandene ikke stemmer i det hele tatt.

Det er i den perioden politiet fjerner dokumenter fra sakskomplekset. Dokumenter som viser at de nevnte påstandene ikke kan stemme.

Det er i den perioden politiet nekter å innhente ytterligere dokumentasjon som viser at de nevnte påstandene ikke kan stemme. Selv om politiet blir informert om hvor denne dokumentasjonen fins.

Det er i den perioden politiet nekter å kryssjekke opplysninger fra vitner i saken. Til tross for at politiet blir gjort kjent med at vitnenes forklaringer ikke stemmer overens.

Og det er i den perioden etterforskningslederen på saken begår det mye omtalte taushetsbruddet. Dermed er det også i den perioden undertegnede blir kalt uegnet og uønsket i politiet og plutselig befinner seg "på gaten", uten tjenestebevis og uten lønn. Fordi jeg sa ifra om taushetsbruddet.

Og det er da jeg varsler for første gang. Og varselet handler om Oslo politidistrikts urettmessige gjengjeldelse mot meg, etter at jeg sa ifra om taushetsbruddet.

Deretter starter kampen for veien tilbake, for undertegnedes vedkommende. Etter noen måneder må Oslo politidistrikt bite i det sure eplet og gi meg ansettelsesforholdet tilbake. Etter omlag ett år får jeg igjen et konkret arbeidssted å forholde meg til.

Og det er da jeg varsler på nytt. Denne gangen vedrørende den horrible "etterforskningen" på Majorstuen politistasjon. Med henvisning til at slik saksbehandling fra politiets side er en katastrofe for menneskers rettssikkerhet, både i denne saken og generelt.

Og det er da det blir stille.

Fra Oslo politidistrikt.

Stille.

En lang stund.

Så det er da Dagbladet kommer inn i bildet.

Og jeg kommer på bilde. I Dagbladet. I flere artikler.

Og da våkner Oslo politidistrikt til liv igjen.

Og jeg blir kalt inn til møte med politiledelsen. Sammen med advokat John Christian Elden.

Og det er i det møtet visepolitimester Sponheim gir beskjed om at varslingen skal granskes. At hele "etterforskningen" på Majorstuen skal granskes. Av PWC.

Og granskingen er nå i full gang.

3. mars var jeg i et flere timer langt intervju med PWC.

Og nå venter vi på rapporten derfra.

Fortsettelse følger.

 

lillie

 

 

VERDENS LYKKELIGSTE LAND?

 


 

 

I dag, på vei til jobb, hørte jeg på radioen at Norge er kåret til verdens lykkeligste land.

På vei til jobben i norsk politi. Etaten jeg har vært en del av siden 2000. Og som i løpet av de siste 3 årene har vist seg fra sin aller verste side.  

Og da var det litt merkelig å høre at dette er selve lykkelandet.

For å si det sånn.

Og da jeg hørte at blant annet ærlighet er en av faktorene Norge scorer høyest på, ble det enda rarere.

For å si det sånn, også.

Mangel på ærlighet er jo selve utgangspunktet for saken som danner grunnlag for denne bloggen. Og uærlighet kjennetegner etterforskningen foretatt på Majorstuen. Og etterforskningslederens håndtering av taushetsbelagt informasjon. Og etatens behandling av undertegnede.

Og såvidt jeg vet er uærlighet det helt motsatte av det som det nå påstås er så veldig tilstedeværende i landet vårt.

Og det er politiet vi snakker om her, altså. Og Noen høyt opp i norsk næringsliv.

Så det er ikke småtterier.

Det er tusenvis i 155 ulike land som er spurt i undersøkelsen. Ingen har spurt meg.

Hvis jeg hadde blitt invitert til å delta skal du virkelig ikke se bort ifra at listen hadde sett annerledes ut.

Men da hadde resultatet blitt ærligere.

Ironisk nok.

 

 

lillie

 

TIDSKLEMME

 

 

 



Tidsklemme er et ganske nytt og populært uttrykk som beskriver en følelse av at tiden ikke strekker til for det man må gjøre eller ønsker å gjøre. Og det får meg til å tenke på hva jeg har brukt de siste snart 3 årene til. Og hva jeg skulle ønske jeg kunne ha brukt dem til. Hvis Noen ikke hadde funnet det for godt å misbruke systemet. Og hvis norsk politi hadde fungert etter hensikten.

La meg se:

Høsten 2014 og våren 2015 studerte jeg til sosionom. Jeg skrev bacheloroppgaven min. Det gikk bra. Men det kunne ha gått enda bedre. Og jeg kunne nok ha blitt ganske mye mindre sliten. Hvis det ikke hadde vært slik at jeg samtidig hadde startet fighten mot Noens falske anklager og fighten for rett og rettssikkerhet for en person som ikke har gjort noe galt. Og en fight for alle andre som risikerer å oppleve noe tilsvarende. Hvis det ikke blir satt fokus på dette. 

Og hvis det ikke hadde vært et faktum at politiet hadde startet sitt løp. Med den uhyrlige etterforskningen. Som var rigget fra starten. Kombinert med det ekstra krydderet at politiet fant det for godt å kaste meg ut av etaten etter at jeg sa ifra om det taushetsbruddet.

Så istedenfor å bruke min lange og tunge erfaring som etterforsker til å etterforske flere alvorlige saker i Oslo politidistrikt, måtte jeg altså bruke tiden på å gå i advokatmøter. Og skrive brev. Og skrive mailer. Og ta telefonsamtaler. Og motta telefonsamtaler. Og gå i møter med politiledelsen. Og oppleve at folk i etaten enten trakk seg unna meg. Eller kom med krasse tilbakemeldinger. Som absolutt ikke hørte hjemme i min retning. Med tanke på at det ikke var jeg som hadde gjort noe galt.

Og jeg måtte gå i vitneavhør. Både hos politiet på Majorstuen og hos Spesialenheten for politisaker. Og da Majorstuen politistasjon ikke ville la meg bli avhørt en gang til, på tross av (eller antakeligvis fordi) at jeg satt med nye opplysninger av betydning for saken, måtte jeg skrive min egen forklaring. Og levere den på Majorstuen politistasjon selv.

Og så måtte jeg bruke tid på å sende mail til Majorstuen politistasjon med krav om å få bekreftet at avhøret var mottatt og vedlagt saken. Og da jeg ikke fikk noe svar måtte jeg bruke tiden på å purre. Flere ganger. Og da jeg etter lang tid fikk beskjed om at Majorstuen politistasjon ikke fant min forklaring, og at forklaringen altså hadde forsvunnet på veien fra vakten og 2 etasjer opp, da måtte jeg bruke tid på å printe ut en ny. Og igjen dra til Majorstuen politistasjon og levere den. Og igjen måtte jeg bruke tid på å skrive mail for å få bekreftet at den var mottatt og vedlagt saken.

Og da Spesialenheten for politisaker henla saken om taushetsbruddet, og således nok en gang bekreftet at det hører til sjeldenhetene at politifolk blir "tatt" for lovbrudd som blir begått, måtte jeg bruke tid på å utarbeide en klage. Som ble sendt til riksadvokaten. Og han var jo enig i at saken ikke skulle henlegges. Og det er bra. Men sånt tar tid. Og tiden kunne vært brukt til noe annet.

Så istedenfor å gjøre en jobb for Oslo politidistrikt brukte jeg over ett år på alt det jeg nevnte i avsnittet ovenfor. 

Det kaller jeg sløsing med ressurser.

Og det har ikke norsk politi råd til.

For å si det sånn.

Og så skal man vel ideelt sett ha litt fritid også. Som helst skal benyttes til å gjøre noe hyggelig. Og avslappende.

Og joda, det har blitt litt av det også.

Men det har blitt mye av helt andre ting og.

For jeg har brukt mye tid på å være vitne. Eller anstand. Alibi. Vært med rundt omkring for å påse at Noen ikke kunne komme med enda flere falske anklager enn de som allerede forelå. Det holdt med dem, for å si det sånn.

Jeg har sittet i bil utenfor møter. Jeg har sittet på benk i skolegården. Jeg har stått utenfor vinduer og kikket inn. Jeg har sittet ved kafébord og passet på. Som en annen spaner. 

Og det har vært helt nødvendig å benytte tid på dette. 

Men det burde jo vært annerledes, ikke sant?

I disse dager er jeg tilbake i jobben som etterforsker i Oslo politidistrikt. Men jeg bruker fortsatt mye tid på helt andre ting.

Det er fremdeles avhør. Og det er presse. Og det er PWC. Og det er advokatmøter. Og det er mailer. Og det er telefonhenvendelser. Og det er møter med mennesker som jeg vet er viktige å ha kontakt med når det gjelder denne saken.

Og nå har jeg skrevet langt og lenge.

Avslutter med følgende:

I og med at politiet har vist seg fra sin verste side i denne saken, har jeg ikke ønsket noe annet enn å benytte tiden til å nettopp fighte!

Bare så det er sagt.

 

lillie

 

 

 

 

HYPOTESER

 


 

 

 

https://www.google.com/url?q=https%3A%2F%2Fwww.nrk.no%2Fdokumentar%2Fbrennpunkt-program-blir-undervisning-pa-politihogskolen-1.13429753&sa=D&sntz=1&usg=AFQjCNFkorQq_cv1RK6c5lHbrw6WDNwt7Q

 

Denne linken går til en artikkel om Brennpunkt - programmet på NRK som jeg skrev om for et par dager siden. Og som du kan se; programmet skal nå gjøres til en del av utdanningen ved Politihøyskolen. Både grunnutdanningen og videreutdanningen.

Og det er jo bra.

Men det er også tankevekkende. 

For det burde ikke vært behov for et slikt program. Egentlig. 

Men i og med at det er det, et behov altså, er det helt strålende hvis innholdet i programmet blir tatt på alvor.

Noe av det som trekkes fram i artikkelen er fokuset på alternative hypoteser. Det fokuset politiet skal ha under etterforskningen av en sak. Det vil altså si at en sak har flere sider. Det fins mange muligheter når det gjelder hva som har skjedd og ikke. Og når det gjelder hva som er sant og ikke.

Og når jeg først er inne på hypoteser skal jeg presentere en av dem. En av hypotesene politiet skal ta i betraktning under etterforskningen av en sak.

Her kommer den:

Muligheten for at den ene parten anmelder den andre falskt i forbindelse med et samlivsbrudd. For å ramme den andre negativt. Som hevn.

Og hvorfor nevner jeg akkurat dette?

Fordi det skjer.

Og det er det mange som er klar over. 

Og Noen er mer klar over det enn andre.

 

lillie

 

 

POLITIARBEID

 


 

 

Nå har jeg akkurat sett Brennpunkt på NRK1. Om politiavhør. Og politiarbeid. Det har kanskje du også. Hvis ikke anbefaler jeg at du sjekker ut programmet.

I programmet gis det et bestemt inntrykk av at det gjøres mye god jobb i norsk politi. Og det stemmer. Det gjøres mye bra arbeid. Det skulle bare mangle.

Brennpunktredaksjonen løfter fram mange fine ord og uttrykk. Forskningsbaserte avhørsmetoder, profesjonalitet og alternative hypotser. F.eks.

Og det er vel og bra.

Programmet peker imidlertid også på saker der det har gått veldig galt. Saker der avhørsmetodene som har blitt benyttet har ført til fullstendig ødelegging av etterforskningen. Og politiarbeid som i verste fall har ført til justismord. Mennesker har altså blitt uskyldig dømt.

Og hvis du trodde det ikke fremdeles skjer, tar du feil. Helt feil. Dessverre.

I programmet er man opptatt av å understreke at nye avhørsmetoder ble innført etter Birgitte Tengs - saken. At man ikke lenger låser seg til en teori. At man nå faktisk lytter til den som forklarer seg. At man leter etter uskyld. At bevis må innhentes for å sjekke ut alle mulige forklaringer.

Og ja, slike metoder fins. Heldigvis. Og de benyttes. Heldigvis.

Men bare noen steder.

Journalisten som intervjuer politidirektør Humlegård mot slutten av programmet viser til at de nye metodene benyttes i Oslo, men at det er mangler andre steder i landet. Det er feil. 

Det er nemlig ikke slik at de nye metodene benyttes i Oslo. De benyttes noen steder i Oslo. Etterforskerne som ble vist i programmet arbeider ved seksjon for volds - og seksualforbrytelser. Der arbeider man slik. Det vet jeg fordi jeg har selv arbeidet der i flere år.

Men på de vanlige etterforskningsavsnittene på de vanlige politistasjonene i Oslo er det helt annerledes. Og husk det folkens; Det er der flesteparten av Oslos saker faktisk etterforskes.

Og det var jo ved en slik stasjon saken som er utgangspunktet for denne bloggen faktisk ble etterforsket.

Og i den saken ble ingen alternative hypoteser testet ut. I den saken lette ikke politiet etter uskyld. 

Der laget politiet en teori som de søkte å få bekreftet gjennom sitt arbeid. Derfor ble ikke Noen avhørt. Ingen av Noens påstander ble kontrollert. Dokumentasjon ble fjernet fra saken fordi den ikke passet til politiets teori. Dokumentasjon ble nektet innhentet fordi den ikke passet til politiets teori. Dokumentasjon ble nektet mottatt fordi den ikke passet til politiets teori. Vitner ble nektet avhørt fordi de hadde informasjon som ikke passet inn i politiets teori. Vitner som snakket mot seg selv i avhør, og som beviselig var påvirket i forkant, ble ikke konfrontert fordi det ville ha ødelagt for politiets teori. Opplysninger i saken som ikke stemte overens ble ikke kontrollert fordi det ville ha ødelagt for politiets teori.

Skjønner du?

I programmet fremkommer det blant annet at etterforskere kan gå igjennom et helt etterforskerliv uten å få tilbakemelding på sitt arbeid. Etter den 3 - årige grunnutdanningen ved Politihøyskolen stilles det ingen krav til etterforskere. (Med unntak av de som tar såkalte tilrettelagte avhør av f.eks. barn). Det fins heller ingen krav til hvilken polititjenestemann som tar hvilke avhør. Det vil altså si at en helt nyutdannet politi kan bli satt til å ta avhør i en svært alvorlig og kompleks sak.

Skjønner du hvor farlig det er?

Lederne som intervjues i programmet kommer med mye prat om at de er opptatt av læring, at dette med etterforskning tas på alvor og at det nå er iverksatt tiltak. 

Politidirektør Humlegård er opptatt av å understreke at det "allerede i år" vil bli igangsatt opplæring av etterforskere.

Allerede i år???? Vi skriver 2017!

Hva med de menneskene som allerede er rammet av politiets uhyrlige fremgangsmåter?

Hva med dem?

I denne saken har politiet i Oslo skapt et justismord.

Hva med det?

Humlegård er i programmet opptatt av viktigheten av at politifolk "ser hverandre i kortene."

Jeg har gjennom min varsling sett politietaten i kortene.

Det er også viktig, Humlegård.

 

lillie

 

 

 

 

 

OUTSIDER

 


 

I forbindelse med rydding tidligere i dag fant jeg særoppgaven min i norsk fra videregående, og dagens bilde er hentet derfra.

Jeg må innrømme at jeg hadde glemt den. Det begynner å bli noen år siden den gangen.

Jeg nikket imidlertid gjenkjennende da jeg fikk se den igjen. Av flere grunner.

Og en av dem er at oppgaven trekker direkte linjer til den situasjonen jeg befinner meg i nå.

Temaet for oppgaven?

Den ene mot de mange.

Spot on, det. 

Jeg har mange ganger stått midt i det temaet. 

Som den ene.

Det at det er jeg som har ropt ut om denne saken er ingen bombe.

Det at jeg er varsleren nå, er ingen overraskelse.

Ikke for meg, ikke for de som kjenner meg.

Og jeg tenker at jeg på mange måter er veldig i tiden.

Vi lever jo i individualismens tidsalder, gjør vi ikke? Og som individualist har man jo et mål om selvrealisering og det å ikke bare være en i mengden?

Samtidig; det er jo vanskelig å skille seg ut hvis det ikke er en mengde å skille seg ut ifra.

Så alle kan jo ikke være individualister, da.

Mengden må finnes.

Og det gjør den jo. Til de grader.

Nå har ikke jeg noe uttalt mål om å skille meg ut.

Jeg agerer ut ifra det som er viktig for mitt syn på verden. For min ansvarsfølelse. For min samvittighet. Og ikke minst for hensynet til rettssikkerheten. Som jeg er svært opptatt av.

Jeg tar imidlertid gjerne flere med på laget.

Samtidig er jeg ikke avhengig av andre for å fortsette i den retningen jeg har satt ut på.

Det er et uttrykk jeg liker:

"Man setter ikke spor der hvor alle andre går."

Burde hatt det på russekortet.

Jeg hadde imidlertid:

"Ingen fugl flyr for høyt når den flyr på egne vinger."

Det er vel forsåvidt noe av det samme.

 

lillie

 

 

 

 

 

 

KVINNEDAG

 

 


 

 

Det er kvinnedag i dag, folkens. Og det er fint.

Og litt trist. At vi fremdeles har behov for en slik dag. Og jeg lurer litt på hva alle de andre dagene i året er. Om du forstår.

Men nok om akkurat det. Over til Wikipedia. 

"Betegnelsen kvinne brukes om alle personer av hunnkjønn for å skille dem fra personer av hannkjønn."

Javel. Får det til å høres ut som vi er en eneste stor ensartet masse, liksom. Som defineres ved å ikke være menn. Høres ut som kvinner har veeeeeeeldig mange likhetstrekk.

Jeg føler meg egentlig ganske ulik. 

Men nok om det også.

Dagen i dag har fått meg til å tenke (litt ekstra) på det faktum at kvinner tar så veldig ulike valg når det gjelder hva de fyller livet sitt med. Og forsåvidt hva de fyller andres liv med også. Gjennom sine handlinger.

Og denne saken er jo et ganske greit eksempel på nettopp det. Noen gjør innbitte forsøk på å ødelegge. Mens andre kjemper ganske iherdig for å bygge opp. Og det er jo betimelig å stille spørsmål ved hvilken kvinnerolle vi ønsker oss.

Og det er nok på sin plass, på en dag som denne, å minne om at ikke alle kvinner er så ålreite. At ikke alle kvinner tar hensyn til andre mennesker. At ikke alle kvinner er til stede i sine nærmestes liv på en måte som er sunn og inspirerende.

Nå er det sagt.

Og når det er sagt, gjenstår det bare å si:

Fortsatt fin 8. mars - kveld!

Jeg feirer med sjokolade.

Hurra!

 

lillie

 

 

 

 

 

LITT AV HVERT


 

 

 

Først må jeg bare beklage den litt reduserte aktiviteten på bloggen for tiden. Og beklagelsen kommer, som du ser, med en blomst. 

Det er visst sånn at døgnet bare har 24 timer, og akkurat nå strekker ikke det antallet helt til. 

Det er mye som skjer. Og jeg kan ikke skrive noe særlig om det foreløpig. Men vær trygg; du skal få vite etterhvert!

Har du lagt merke til det massive, negative fokuset på barnevernet i disse dager, forresten? Har du fått med deg hvor ille det er? Og det er noe som sier meg at det som avdekkes nå bare er toppen av isfjellet.

Jeg snakker tross alt av erfaring. Ikke som barnevernsbarn, vel og merke. Men jeg har virkelig sett litt av hvert på nært hold de siste årene. Og det jeg har sett har jo innimellom gitt meg lyst til å lukke øynene.

For å slippe.

Å se.

Men jeg har jo ikke gjort det, da. Lukket dem. Jeg har sperret dem opp isteden. For å få med meg så mye jeg bare kan.

Slik at det jeg ser kan brukes til noe.

Til noe bra.

For andre.

Forhåpentligvis.

 

Så hvis du trodde at redusert aktivitet på bloggen betyr at det skjer mindre, så er det altså ikke riktig.

Hvis du har et par timer til overs i ditt døgn er det bare å sende dem hitover.

For å si det sånn.

Kommer tilbake.

Kom tilbake du også, da.

 

lillie 

LOVENDRING

 


 

 

Det norske folk gjøres med dette oppmerksom på følgende lovendring:

Kardemommeloven er innført, og er gjeldende fra akkurat nå.

Loven plasseres helt først i den tykke røde boka. Før Grunnloven, altså.

På denne måten blir Kardemommeloven den loven alle de andre lovbestemmelsene utgår ifra. Den blir som et slags styringsdokument, og danner dermed grunnlaget for alle handlinger i dette landet.

Kardemommeloven gjelder for alle, og dermed også for dem som til nå har sett på seg selv som høyt hevet over andre.

For dem som har vært vant til å handle stikk i strid med Kardemommelovens ordlyd, er det forståelig at det å innordne seg etter den nye lovbestemmelsen kan oppleves som krevende. Det er imidlertid ikke mulig å tillate en særlig lang tilvenningsperiode. En ukes innfasing er maks.

Det gjøres oppmerksom på at det vil bli stilt rådgivere til disposisjon for dem som sliter mest. Det fins nemlig en del mennesker som allerede lever i tråd med lovens ordlyd.

Brudd på Kardemommeloven straffes strengt.

Med krav om enda større grad av snillhet.

Selvsagt.

 

lillie

 

DET ER JEG SOM ER NOENS EKS 4

 


 

 

Jeg kan ikke dy meg. Må bidra med et innlegg i dag også.

I kveld så jeg et innslag på Dagsrevyen. Om barnevernet et annet sted i landet. Som fikk massiv kritikk fra Fylkesmannen. For det ene og det andre.

Og det er ille at forholdene er slik hos barnevernet.

Men er jeg overrasket?

Absolutt ikke.

I løpet av de siste snart 3 årene har jeg selv vært i kontakt med barnevernet. Flere ganger. Og det jeg har opplevd fra denne såkalte profesjonelle etaten har sjokkert meg. Virkelig. 

Du husker kanskje at jeg skrev om uttrykket "barnets beste." Og at jeg i løpet av de siste årene har lært at det ikke betyr noe i nærheten av det jeg trodde før. Slik barnevernet (også i Oslo) opererer er det tydelig at "barnets beste" er ensbetydende med å ikke ha barnet i fokus. Og det betyr å ta mors parti. Uansett.

Og da mener jeg virkelig uansett.

For mor slipper unna med alt. Løgner og bedrag. Oppdiktede historier. Påstander som hun ikke dokumenterer. Og det hjelper ikke at far dokumenterer at mors påstander ikke stemmer. Neida, barnevernet holder med mor uansett. Og bygger opp under de falske påstandene.

Og når barnevernet begynner å bli lei av fars standhaftighet (og antakeligvis føler bittelitt engstelse for at far kanskje har snakket sant hele tiden) da lukker barnevernet døra. Da er det ikke mulig for far å nå frem med sitt budskap i det hele tatt. Verken pr. telefon, pr. brev eller ved personlig oppmøte. Telefonhenvendelsene blir ikke besvart, brevene blir lagt til side og far blir effektivt kastet ut av barnevernets lokaler når han møter der med den skriftlige dokumentasjonen.

Og barnevernet skriver rapporter. Og de skriver dårlige rapporter. Fulle av feil. Med påstander om at far har sagt ditt og datt i møte med barnevernet. Og når far sier at han aldri har sagt det som barnevernet har skrevet i rapporten, så retter ikke barnevernet opp i det som står skrevet. Neida, da skriver barnevernet heller den samme feilen en gang til . Og sørger for at følgefeilen blir evigvarende.

Så barnevernet, slik jeg har opplevd det, er intet barnevern. Det er et morsvern. Og det bidrar til å ødelegge barna det er ment å beskytte.

Og jeg vet at jeg absolutt ikke er alene om å ha opplevd barnevernet på denne måten. 

Heller ikke i Oslo.

 

Noens eks.....

 

 

MEN DETTE GÅR JO IKKE AN


 

 

 

Jeg har fortalt om denne saken til mange. Både i skriftlig form gjennom denne bloggen, og muntlig. Ansikt til ansikt. 

For som sagt; Vi har ingenting å skjule. Det er ikke vi som har gjort noe galt. 

Jeg er veldig opptatt av å få denne skandalen ut og frem. Det har du sikkert lagt merke til og forstått.

Fremdeles er det selvsagt noen som hører om denne saken for første gang. Og det er ett utsagn som går igjen når folk kommer med sin umiddelbare reaksjon på det jeg forteller. 

Og utsagnet er:

"Men dette går jo ikke an."

Jeg forteller at politiet ikke har kontrollert noen av de påstandene som er fremsatt i anmeldelsen.

Og så forteller jeg at politiet ikke har tatt hensyn til bevis i saken som viser at påstandene i anmeldelsen ikke stemmer.

Deretter forteller jeg f.eks. at politiet har fjernet bevis i saken som viser at påstandene i anmeldelsen ikke stemmer.

Og at politiet har nektet å ta imot bevis som viser at påstandene i anmeldelsen ikke stemmer.

Det hender også jeg forteller at politiet har nektet å avhøre vitner som kan fortelle at påstandene i anmeldelsen ikke stemmer.

Og jeg forteller at politiet har levert ut dokumenter som Noen har gitt videre til vitner slik at de har kunnet lese dem før de ble avhørt.

Noen ganger forteller jeg også at politiet ikke helt visste hvordan vitneavhørene skulle gjennomføres. Derfor ble vitnene selv bedt om å foreslå de spørsmålene politiet skulle stille.

 

 

Og de som hører denne fortellingen fra virkeligheten sier altså:

"Men dette går jo ikke an."

Og det er virkelig ikke rart at de sier det.

For man skulle jo ikke tro at dette kunne gå an.

Men det gjør det.

Det går an.

Det har skjedd.

I denne saken.

Harde fakta.

I dagens Norge.

Det burde ikke gå an.

Det er en helt annen sak.

 

 

 

lillie

 

 

 

 

 

 

Det er jeg som er Noens eks.....

 

 


 

Hei igjen.

Det er jeg som er Noens eks.

Sist jeg skrev noe her fikk jeg en mengde hyggelige tilbakemeldinger og mye støtte, og det setter jeg enorm pris på!

Så hva nå? Tiden går og Noen soler seg sikkert i glansen av å ha "vunnet" sin sak og knust meg. Den glansen som Noen skaper for seg selv. Barna er nå helt isolerte og jeg får ikke engang svar på mine mailer om når jeg skal få treffe dem.

Men har egentlig Noen vunnet? Nei.

Har jeg tapt? Nei.

Jeg står fortsatt på to ben, jeg har en fantastisk samboer, jeg har en flott familie, slekt og venner, som alle støtter opp og følger saken nøye.

Og kampen fortsetter jo.

Og jeg besitter sannheten. Jeg har ikke løyet. Jeg har ikke levert inn falske politianmeldelser. Jeg ødelegger ikke tilværelsen for mine barn.

Mine barn har mistet kontakten med sin far. Og jeg vet at de lider under det. Men den enorme og negative endringen i deres liv er ikke min fortjeneste. Ansvaret er ikke mitt.  

Det begynner å bli en stund siden tilværelsen ble snudd opp ned, også for meg. 3 år om et par måneder.

Og man kan spørre seg; Hva har jeg lært siden da?

Jeg har blant annet lært ganske mye om såkalte sakkyndige og såkalte profesjonelle personer. Og at de har mye makt. Og at de kan få seg til å mene og si så utrolig mye rart. Og det viser seg at de vet ting om meg som jeg ikke engang vet om meg selv. Det er ikke verst.

En av de profesjonelle påstår blant annet at han vet grunnen til at jeg har hatt på meg dress noen ganger når jeg har hentet mine barn på skolen. Jeg trodde jeg visste grunnen til det; at jeg kom rett fra et jobbmøte.

Men neida, det var ikke det som var grunnen. Ifølge den profesjonelle hadde jeg nemlig på meg dress fordi jeg er en person som liker å synes....! Det er altså grunnen til at jeg har hatt på meg dress når jeg har hentet mine barn på skolen. Er ikke det flott? 

Så da vet du det også; At hvis du noengang har på deg dress, så er det fordi du liker å synes. Hilsen en profesjonell. For det må jo gjelde deg også.

Og så har vi barnevernet. Veldig profesjonell gjeng. Da jeg troppet opp på det kontoret, med en haug (bokstavelig talt) dokumentasjon som viser at påstander i saken ikke stemmer; da fortalte den profesjonelle damen meg hvorfor jeg hadde møtt opp. For det visste hun, tydeligvis. Og ikke jeg.

Ifølge henne hadde jeg ikke møtt opp for å vise/levere dokumentasjon for å belyse saken. Neida, jeg hadde møtt opp for å lure henne. Jepp. Og i og med det nektet hun å ta imot dokumentasjonen. Hun ville ikke se på den engang. Og hun kastet meg ut.

Fint, ikke sant?

Jeg har også lært mye om uttrykket "barnets beste." Og jeg kan garantere deg en ting; Det betyr ikke det du trodde. Utifra denne saken er det helt tydelig at "barnets beste" er ensbetydende med å ikke ha barna i fokus. Barnets beste betyr å ta mors parti. Uansett.

I løpet av de siste årene har jeg også blitt imponert. Faktisk. Over meg selv. Og min styrke og evne til å stå i dette. Og som sagt, jeg fortsetter selvsagt.

Jeg har også lært at det er mye makt i det skrevne ord. Denne bloggen har nådd svært mange personer. Den er en av Norges mest leste, og figurerer på topplisten stort sett hver dag. Og det at den skaper så stor interesse forteller meg at dette er en viktig sak. For mange.

Som du vet skal nå politiets håndtering av denne saken granskes av PWC. Det vil si, PWC har allerede startet granskingen. Og folkene hos PWC er eksperter. De er profesjonelle.

I ordets rette betydning.

 

 

Noens eks....

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

UNIFORM

 


 

 

Først tenkte jeg noe sånt; Hvorfor er det ingen i politietaten som reagerer på samme måte som meg? I og med at de er veldig klar over hva som har foregått i denne saken. Hvorfor roper de ikke ut? Hvorfor varsler de ikke? Hvorfor står de ikke fram i pressen? 

Og så tenkte jeg at folk er redde. Og at det handler om fryktkultur. Og det har jeg også skrevet litt om.

Og nå har det gått tid. Og jeg er fremdeles alene om å rope.

Og nå tenker jeg at det handler om uniform.

Og så tenker kanskje du .....?.........

Fordi det kanskje virker litt merkelig at det handler om uniform.

Men er det egentlig så rart?

Du vet jo at politiet er et uniformert yrke. Og at uniformen er praktisk på mange måter. Det er greit å kjenne igjen en polititjenestemann når man ser en, liksom.

Men uniform betyr ikke bare gjenkjennelse.

Uniform betyr også ensartethet og fellesskap. Og hva skjer hvis man tar av seg uniformen?

Da skiller man seg ut. Man blir annerledes. Man står utenfor fellesskapet. Det fellesskapet.

Og nå er det ikke sånn at alle politifolk benytter uniform i sin daglige jobb. Det vet både du og jeg. Men alle politifolk har nok en eller annen gang i karrieren vært uniformerte. Og alle vet at uniformen har mye å si for identiteten. Som politi.

Så jeg tror du skjønner hva jeg mener. Når jeg henviser til uniformen. Og bruker den som symbol på at det i politietaten er ganske viktig å holde seg innenfor. Være med i gjengen, liksom. Ikke skille seg ut. Ikke gjøre ting annerledes. 

Og her jeg nå befinner meg, alene på barrikadene; det er jo ikke første gang. Altså; det er ikke første gang jeg skiller meg ut. Fra politimassen.

Det er ikke så mye som skal til, nemlig. Man skal ikke tenke - eller handle - så veldig annerledes før man blir sett på med bittelitt skjevt blikk. Det vet jeg ganske mye om.

Bare se her:

Da jeg jobbet på politihuset hendte det at det var varme sommere. Og min avdeling hadde ikke air - condition på kontorene. Det var ikke så kjempedeilig. Så i lunsjpausen syntes jeg det var en god (og ganske selvsagt) idé å ta med maten ut. På en benk i skyggen. Eller til og med på gresset. Men tror du de andre syntes det? Var greit? 

Nei, det var annerledes. Og det var rart. Tydeligvis. Og jeg var rar, syntes de andre. 

Så hva skjedde?

Jeg spiste lunsjen ute, og de andre spiste inne. Svettende. Mens de snakket om hvor rar jeg var.

Og noen ganger hendte det at jeg benyttet lunsjpausen til å kjøpe meg en kaffe. I take - away - kopp. Som jeg bar tilbake til jobb. Fra en kaffebar som lå rett i nærheten av arbeidsplassen. 

Og vet du hva som skjedde da? Etter noen ganger?

Jeg ble kalt inn på teppet. Til sjefen. Med beskjed om at det ikke var vanlig at "folk" kjøpte seg kaffe. I lunsjpausen. Slik som jeg gjorde. Og at jeg måtte slutte med det. Og da jeg spurte hva som var problemet, i og med at det skjedde i lunsjpausen. Da ble sjefen litt flakkende i blikket. Og hadde egentlig ikke noe svar på det. 

Poenget var at det ikke var vanlig.

Og disse eksemplene kan kanskje virke som småtterier.

Men hvis du setter dem inn i den store sammenhengen så tror jeg du forstår hvor jeg vil hen.

Og jeg tror du forstår hvorfor jeg står alene nå.

Synes du det er betryggende?

 

 

lillie

 

 

 

 

 

 

SAMVITTIGHET

 


 

 

Jeg må skrive litt om samvittighet. 

Det er det lite av i denne saken. Nei, forresten. Samvittigheten er absolutt sterkt til stede. Den er bare så innmari skjevt fordelt.

"Samvittighet er en følelse, intuisjon eller intellektuell vurdering som bidrar til å skille rett fra galt." Hilsen min venn Google.

Og det å skille rett fra galt, er jo ganske viktig. Og det gjelder jo både å ha evnen og viljen til å gjøre nettopp det.

Og uten evnen og viljen, enten hos såkalt profesjonelle eller privatpersoner, kan vi være ille ute. Hver og en av oss. Store og små.

Og vi er jo det. Ille ute. 

Det viser denne saken med all tydelighet. 

Jeg lurer på hva som gjør at enkelte har mye samvittighet mens andre har lite. Og hva som gjør at det fins mennesker som tilsynelatende mangler den helt. Samvittigheten, altså.

Er graden av samvittighet medfødt eller tillært, mon tro? Kan kultur spille inn? Slik at mennesker som f.eks. utøver samme yrke påvirkes til mye eller lite samvittighet? Verdt å fundere litt over, synes jeg.

Og kan mangel på samvittighet være arvelig? Som mor så datter, f.eks? Eller far? Og datter? F.eks.

Mennesker med mye samvittighet kan oppleve å ha dårlig samvittighet. Og den dårlige samvittigheten tar mye plass. Og kan være ganske hemmende. Og det kan være vanskelig å glede seg over ting som man ville gledet seg over hvis det ikke hadde vært for den dårlige samvittigheten. Om du forstår. 

Nå er det vinterferie i Oslo. Og en del mennesker, som jeg tenker burde ha dårlig samvittighet i og med denne saken, gjør veldig mange glade ting. De har tydeligvis all verdens plass. Til disse tingene.

Det er turer både hit og dit. Det er smil og latter og drinker og bikkjer og kaker og vitser og spøk og katter og strender og hoteller og boller og brus og hytter og skiturer og skøyteturer og middager og fester og det er liksom ikke måte på.

Men det er jo nettopp det som er poenget. Når jeg tenker meg om. At vi er så forskjellige. Når det gjelder samvittighet.

Det er jo derfor jeg skriver dette blogginnlegget.

Stemmer, det......

 

lillie

 

PS. Jeg fant ingen gode bilder knyttet til ordet "samvittighet." Derfor bruker jeg et bilde av bollene jeg bakte tidligere i kveld. Jeg har tenkt til å spise en nå. Eller kanskje 2. Med god samvittighet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

GRADER

 

 


Grad er et morsomt ord. Særlig i politietaten. Fordi grad er så viktig. For så mange. Det tok litt tid før jeg skjønte akkurat det. Hvor viktig graden er. For politifolk.

Da jeg begynte på Politihøgskolen var det jeg visste om grader stort sett knyttet til temperatur. Det er helt sant. Der har du meg. Kjente ingen politifolk fra før jeg, nemlig. Ingen i familien var politi. Ingen venner var politi. Ingen hadde fortalt meg om gradssystemet.

Og den dag i dag, snart 17 år etter at jeg ble uteksaminert, er jeg omtrent like lite opptatt av dem. Gradene. Hvis du ber meg ramse dem opp, i stigende rekkefølge, og beskrive de tilhørende distinksjonene, så greier jeg ikke det. Også helt sant.

Og så kan jo du hevde at det handler om mangel på intelligens. Og det må du få lov til. Jeg vil imidlertid hevde at det handler om mangel på interesse. For akkurat det.

Jeg interesserer meg imidlertid for mye annet. Og noe av det jeg interesserer meg for er hvordan jobben utføres. Hvordan tjenestemannen som innehar den ene eller andre graden faktisk gjør jobben sin. Det er det interessante, synes jeg. Det er det som er viktig.

Det spiller jo ingen rolle med høy grad hvis jobben ikke gjøres på en skikkelig måte.

Man setter ikke mer pris på å bli kastet ut av en politistasjon, når man prøver å innlevere bevis, fordi tjenestemannen som dytter har en høy grad. Man gjør jo ikke det. Og man setter ikke mer pris på å bli kalt uegnet fordi vedkommende som sier det har en enda høyere grad. Det er jo ikke ikke sånn.

Og hvis du tror mye gull på skulderne er ensbetydende med å være en god leder, kan jeg avkrefte det her og nå.

Jeg har de 3 stjernene du ser på bildet. Politibetjent 3, heter den graden. Det vet jeg. Det er da noe.

Etter 17 år i etaten kunne jeg selvsagt hatt høyere grad. Hvis det hadde vært viktig for meg. 

Og hvis jeg hadde vært mer enig. Med ledelsen. Og organisasjonen som helhet.

Men jeg er jo ikke så veldig enig alltid.

Enig?

 

lillie

 

 

 

 

 

HVA VIL DU BLI HUSKET FOR?

 


 

 

Kaci Kullmann Fives venner og tidligere kollegaer snakker varmt om henne. Om hvem hun var. Om hva hun sto for. Om hva hun oppnådde. 

Om hva hun vil bli husket for.

Og Kaci vil bli husket for mye stort. For mye bra. 

Og selv om Kaci (antakeligvis ikke) hører det som sies om henne nå, så visste hun jo likevel hva folk ville si. Hun visste jo hva hun har utrettet i livet sitt. Og hun visste hvordan folk har oppfattet henne.

For vi vet jo sånt. Vi vet hva vi gjør. Vi vet hvordan vi oppfattes. Vi lever ikke i et vakkuum. Vi påvirker og påvirkes. Alle sammen.

Og det betyr at de valgene vi tar i livet er viktige. Også for ettertiden.

I denne saken har flere mennesker tatt flere valg. Noen av dem svært dårlige. Ihvertfall hvis de i utgangspunktet ønsker å bli husket for noe bra. Og det tror jeg faktisk at de aller fleste ønsker.

Men slik det forholder seg i denne saken, er dette ønsket faktisk for sent å oppfylle for enkelte. Fordi gjort er gjort. Og det som er gjort er så galt. Og det som er gjort har rammet så mange på en så fryktelig negativ måte. Og kanskje er skaden for enkelte uopprettelig.

Og mennesker som begår fryktelig gale handlinger, helt bevisst, tror jeg kommer til å bli husket for nettopp de fryktelig gale handlingene. Og da spiller det ikke så stor rolle om de samme menneskene har gjort et par bra ting opp igjennom. For de gode tingene veier faktisk ikke alltid opp for de dårlige valgene. Det er ikke bestandig sånn at regnestykket nulles ut, for å si det sånn.

Jeg kommer også til å huskes for denne saken. På en helt annen måte.

Og det er mer enn greit for meg.

 

lillie

S - REGELEN

 


 

 

Jeg er altså politi. Det er kanskje ikke du.

Jeg har jobbet ganske lenge som etterforsker. Og jeg har etterforsket store, kompliserte og alvorlige saker. Voldtektssaker, andre seksuelle overgrep, drap og drapsforsøk og kjønnslemlestelse. Det har vært heftig. Og det har vært interessant.

Tenker kanskje du synes det er ok med et innblikk i det som skal være et grunnleggende utgangspunkt for ethvert etterforskningsarbeid. Når du får kunnskap om dette blir det kanskje enda mer åpenbart for deg hvor ille denne saken er.

Her kommer presentasjonen av den såkalte S - regelen:

"Søke, sikre, samle spor som sannsynliggjør sakens sanne sammenheng, såvel siktedes skyld som skyldfrihet."

Mange s´er. Men ingen dum regle hvis man ser litt nærmere på den.

Etterforskeren skal altså lete aktivt etter spor, og dette skal gjøre for å finne sannheten i saken. Og bevis som belyser helheten skal med. 

For å si det enkelt: Etterforskeren skal arbeide for å finne ut hva som faktisk har skjedd. Det er ikke verre enn det. Faktisk.

Og i og med at det ikke er verre enn det, kan man virkelig lure på hva som har foregått i saken her. Hvorfor politiet har valgt å gjøre det så inni hampen trøblete. For de involverte. Og etterhvert, tror jeg, for seg selv.

I denne saken foreligger det faktisk svært mange bevis. Og sånn er det ikke alltid i saker. Noen ganger må en etterforsker faktisk lete hardt for å finne og innhente bevisene. Og i noen saker er det ord mot ord. Og det er vanskelig.

I denne saken er det håndfaste bevis. Skriftlig dokumentasjon. Og politiet har ikke engang behøvd å jobbe særlig hardt for å skaffe til veie dette materialet. Fordi Noens eks har sittet med mye av det hele tiden. Og en god del har Noens eks levert til politiet. Og de bevisene Noens eks ikke har sittet med, har han fortalt politiet hvor de kan finne. Slik at de kunne innhentes. Bevisene altså. Og det er luksus for en etterforsker. Faktisk.

Men i denne etterforskningen ble ikke denne luksussituasjonen foretrukket. Det var tydeligvis om å gjøre å trøble det til. Og droppe S - regelen. Helt. Og en slik arbeidsmetode har jeg faktisk aldri vært borti i løpet av mine politi - år.

For i denne saken ble det ikke søkt. Det ble ikke sikret. Det ble ikke samlet.

Og det ble ikke engang alltid tatt imot. For politiet sa "nei, takk" til flere av de bevisene Noens eks satt med og som han ba om å få levere inn. Til politiet, altså. Og politiet sa "nei" da Noens eks ba politiet innhente flere bevis der Noens eks visste at de fantes.

Så i denne saken var det heller N - regelen som gjaldt. Tydeligvis. Nei, nei, nei, nei, nei. Sa politiet. Nei til å søke. Nei til å sikre. Nei til å samle. Og nei til å finne sakens sanne sammenheng.

Så N - regelen går tydeligvis ut på følgende:

a). Si mest mulig nei (til å finne sakens sanne sammenheng)

b). Forkaste alle bevis som taler imot Noen (og som det er så veldig mange av).

c). Forkaste alle bevis som taler til fordel for Noens eks (som det er minst like mange av).

 

Så hva skal man gjøre da? For å få enkelte politifolk til å ikke benytte N - regelen, men til å huske, forstå og benytte S - regelen?

Grunnkurs i bokstavlære er muligens en god idé?

 

lillie 

 

 

 

 

 

 

 

 

DET FINS MANGE HISTORIER DER UTE

 

 

 



For et par dager siden skrev jeg at du skal få bli kjent med flere historier som har fellestrekk med den som danner grunnlaget for lillies blogg. Og jeg holder selvsagt det jeg lover. Du kan nemlig stole på meg.

Den første historien kommer om ikke så lenge. Og den er, i likhet med den historien du allerede kjenner, nesten for utrolig til å være sann. Den også. 

Men den er det.

Sann. Den også.

Og den er fra vårt lille land. Den også.

På fredag møtte jeg personen som står i sentrum for den historien du skal få bli kjent med. En person som har blitt utsatt for så massive maktovergrep fra politi og rettsvesen at jeg er dypt imponert over at vedkommende i det hele tatt står oppreist.

Jeg har stor respekt for at vedkommende tok kontakt med meg med ønske om å dele sin historie. Og at vedkommende også har et ønske om å bruke sine erfaringer til å peke på de alvorlige feil og mangler som faktisk befinner seg på systemnivå innen lov og rett i dette landet.

Den aktuelle personen har vist meg den tillit å overlevere dokumentasjon som gir et godt bilde av - og innblikk i - saken. Og denne dokumentasjonen skal jeg selvsagt sette meg godt inn i.

Fortsettelse følger!

Hvis du kjenner til en historie du tenker er aktuell når det gjelder det temaet som denne bloggen fokuserer på, håper jeg du tar kontakt.

Sjekk også ut Facebooksiden "Justismord i Norge." 

 

Og du; Siste oppdatering når det gjelder antall besøk på bloggen: 30.336!

Bloggen har altså passert tredve tusen besøk!

Del, del, del. Vi satser på minst tredve tusen til!

 

lillie

  

 

BALANSE


 

Jeg har begynt med yoga. Fordi det er sunt.

Husker du tannlegen? Og at han ba meg ta vare på meg selv? Jeg tar han på alvor.

Og har altså begynt med yoga.

Yoga handler mye om balanse og harmoni, konsentrasjon og fokus. Oppnåelse av ro og stillhet står sentralt. Og er det noe det ikke har vært i løpet av de siste par årene, så er det stille.

La meg rekapitulere litt: Jobbsøking, jobbintervjuer, ledermøter, trakassering, gjengjeldelse, arbeidsledighet, manglende lønnsutbetalinger, utskjelling, falske anmeldelser, klagebrev, advokatmøter, rettssaker, avisoppslag...... Ikke akkurat fenomener man i første rekke forbinder med ........ stillhet.

Den lille stillheten som har vært er det jo visse tidligere kollegaer (og noen jeg feilaktig antok var venner) som har stått for. Og den stillheten har jo ikke bidratt positivt akkurat.

Så nå er det fullt fokus på den positive stillheten. Den sunne stillheten.

Og jeg har, som du kan se, lilla yogamatte og en veldig vakker yoga - bok. Så nå er det Maya Fiennes og jeg. Ikkeno` tull her.

Og det funker jo. Ingen tvil om det. Fokus på det tredje øyet, sittende med korslagte bein og pusting gjennom nesen. Det funker. Det vil si; det er da jeg kjenner stresset. Når jeg sitter sånn. Og puster. Og slipper ut magen. Plopp. 

Det er da blodet får fritt løp i årene. Tydeligvis. Det er da jeg kjenner at jeg ikke har vært avslappet på laaaaaaang tid. 

Og det er på mange måter greit. For hvis jeg hadde slappet av, hadde vi ikke kommet hit hvor vi er i dag. Hvis jeg hadde slappet av, hadde jeg ikke vært ansatt i politiet lenger. Hvis jeg hadde slappet av, hadde jeg ikke figurert i Dagbladet. Hvis jeg hadde slappet av, hadde vi ikke oppnådd ekstern gransking av saken.

Men det er nok sunt å slappe av litt innimellom. Derfor yogaen.

Og dette med fokus på balanse tar jeg på alvor. Det er viktig å ikke overdrive. Det må ikke bli for sunt, for raskt.

Derfor har jeg også spist en kanelbolle.

 

 

lillie

 

 

 

 

 

DET ER VERRE ENN DU TROR


 

 

Denne bloggen handler først og fremst om denne saken. Fordi det er den jeg kjenner best. Og fordi jeg tenker at det er kjempeviktig at du vet om den. Og fordi jeg og vi jobber hardt for at ting skal bli riktig. I denne saken.

Og dagene går. Og blogginnleggene blir stadig flere. Og det vet du.

Men det du til nå ikke har fått vite så mye om er alle de henvendelsene jeg mottar. Fra både kjente og ukjente. Flest fra ukjente, faktisk. Henvendelser som handler om saker som har likhetstrekk med denne.

Henvendelser fra mennesker som er direkte berørt. Av maktovergrep fra politi og andre offentlige etater og instanser. Og fra mennesker som er mer indirekte berørt. Som pårørende eller venner.

Og akkurat når jeg tror jeg ikke kan bli mer sjokkert over hva som foregår i dette landet, så blir jeg nettopp det. Mer sjokkert.

Og jeg har allerede skrevet noe om at denne saken, i denne bloggen, er viktig også for deg der ute. Fordi du også er avhengig av et velfungerende politi og et velfungerende rettssystem. Og av en offentlig sektor som fungerer etter hensikten. 

Og nettopp derfor tenker jeg at du også må få vite noe om de andre sakene. De som jeg mottar henvendelser om. Fordi de tjener som eksempler på at forholdene faktisk er enda verre enn det jeg har forstått i løpet av de siste par årene.

Og jeg beklager hvis jeg uroer nattesøvnen din nå. Men du kan like gjerne sove godt i natt. Forholdene blir verken bedre eller verre av det.

Men da vet du det ihvertfall. At jeg kommer til å skrive om andre historier på denne bloggen etterhvert også. Med den enkeltes tillatelse, selvsagt.

Fortsettelse følger.

 

lillie

  

TANNLEGETIME

 

 

 



I dag var jeg på den årlige sjekken hos tannlegen. Og det føltes så avslappende og fint å sitte i stolen at jeg tenkte "det sier litt." Om tilværelsen den seneste tiden.

Og da jeg la merke til at han hadde kjøpt nytt røntgenbildeapparat, med en lilla stripe på, tenkte jeg at jeg ikke akkurat har blitt mindre opptatt av detaljer i løpet av de siste par årene.

Men, men. Nok om akkurat det. 

Tannlegen er en fin fyr. Han velger alltid jazzmusikk til arbeidet, og det passer meg bra.

Han fortalte om en annen pasient. Som varslet om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen for noen år siden. Og han ble ikke særlig populær. Han heller. Og det ble slitsomt for han. Så slitsomt at han ble nødt til å lette litt på situasjonen. Gjøre dagene litt enklere å komme igjennom. Så han begynte å drikke. Og han fortsatte å drikke. "Han ble alkis, han." Sa tannlegen. På sin ganske ujålete måte. 

Så en mann som var i sin fulle rett til å si ifra, og som benyttet denne retten, betalte altså for dette med å utvikle et alkoholproblem. Det er virkelig ikke småtterier. Man kunne jo tenkt seg at det var de som behandlet mannen dårlig, som i ettertid fikk så dårlig samvittighet at de døyvet følelsen med alkohol. Men neida.

Mannen er tørrlagt igjen nå. Men det tok jo sin tid. Og man kan jo bare lure på hva han gikk glipp av. Hvordan livet hans hadde vært hvis han ikke hadde behøvd å bruke både tid og krefter på rus og etterhvert avrusning. 

Man kan også lure på hvordan mannens tilværelse hadde sett ut hvis han ikke hadde varslet. Hadde han fått det bedre da? Underveis? Etterpå? Hvis han hadde fortsatt i samme jobb. Og lukket øynene for den problematikken som var der. Istedenfor å varsle. Hvis han hadde sluttet i jobben. Istedenfor å varsle.

Jeg vet ikke. 

Poenget er at han varslet. Og at det fikk svært alvorlige konsekvenser for han.

Poenget er også at jeg har varslet. Og jeg skjønner at mannen begynte å drikke. Jeg har full forståelse.

Men jeg har ikke tenkt til å gjøre det. Det kan jeg love alle der ute. Inkludert den ene som har igangsatt hele denne saken. Den gleden kommer jeg ikke til å tilby Noen, for å si det sånn.

Da tannlegen fikk vite vi har benyttet over 1 million kroner på advokatutgifter i denne saken, slapp jeg unna tannlegebesøket med fjorårets (litt lavere) takst. Og jeg sa tusen takk.

Og da jeg hadde betalt sa tannlegen; "Nå tar du vare på deg selv."

Og jeg sa; "DET skal jeg gjøre."

 

lillie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
Lill-Karine Nielsen

Lill-Karine Nielsen

43, Oslo

Jeg har arbeidet som politi i Oslo i ca. 16 år. Denne bloggen handler om falske anmeldelser, hårreisende politietterforskning, varsling og justismord. Mitt liv de siste 2,5 årene, mer eller mindre oppsummert gjennom ett innlegg hver dag.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits